Sannheter om strømpebukser

En unormalt varm høst holdt vinteren i sjakk lenge, men plutselig var det ingen vei tilbake. På med strømpebuksene, eller den gode gamle makkoen.

Dette er en ukomplisert affære. Vel og merke hvis man er mann.

Vi damer, derimot, vi må virkelig lide for både skjønnheten og varmen. For det holder ikke med en gulnet makko under tunikaen, eller finkjolen. Dessuten er ”one-size-fits-all” ren løgn. Jeg vet at man skal være forsiktig med å påberope seg sannheter, men akkurat når det kommer til strømpebukser, finnes det noen momenter som er i nærheten av naturlover.

Faktum 1: Lengden. Kjøper jeg med mine 160 cm på strømpebukselesten en som også skal romme stussen uten at jeg ser ut som en muffins rundt kanten øverst, får jeg automatisk så lange strømpeben at jeg ufrivillig får leggvarmere nederst. Eller skrukker øverst. Ikke flatterende. En konsekvens av mammakropp i bløt utfoldelse. Og korte ben. Mens de med lange ben får strømpebukser som stopper midt på låret, eller ruller nedover.

Faktum 2: Det hender at magemusklene trenger litt nødhjelp. I form av en dødare kjent som ”Hold-In”. Som egentlig burde hete ”Hold-ut”. Her snurpes alt av indre organer sammen, med livet som innsats. For den må trekkes så langt over magen slik at man ikke får en strek rundt midjen som gir kjolen en illusjon av skjørt med trangt liv. Genialt på lange flyturer, holder åreknuter unna, men ikke bra hvis du vil unngå tarmslyng. Og bli for all del ikke sulten, det er ikke plass til mat.

Faktum 3: De rakner! Det skal ikke mer til enn en bitteliten flis av en tånegl, eller litt vintertørr hud. Eller at man tar i litt for hard. Det må jo være tidenes forretningsidè, å lage et produkt med så  liten holdbarhet at kunden må kjøpe 2 i tilfelle varen går i stykker samme kveld. Kun bruktbilbransjen kunne funnet på noe lignende.

Hvem er det som tilpasser disse strømpebuksene? Hvem er det som har ben på 150cm uten tilhørende rumpe? Hvem er det som er fin i hold-in, med naturlig snurp der strikken fester grepet? Og har til enhver tid nyklipte negler og nypolert hud slik at ingenting kan rakne?

Løsningen er selvsagt enkel. Jeg kan slutte å bruke dem. Problemet er bare at jeg liker strømpebukser..Tro det eller ei. Vel og merke når de passer. Og ikke går i stykker.

Jeg må bare oppleve det først.

Lett Lubben

Det er noe jeg har lurt på. Ikke at det er noe nytt, men dette er noe jeg har lurt på med jevne mellomrom. Dette med klesstørrelser.

Nå skal ikke dette være et innlegg om motebransjen. Jeg skal ikke ta for meg av motebransjens bildemanipulering og radmagre modeller. Neida, for meg er ikke dette noe å fundere på. Her får galskapen tale for seg selv, jeg har absolutt ingen forståelse for at klær er penest på en formløs pike. Eller gutt, hvis det er bikinimoten som skal vises frem (jepp, for tro det eller ei, det har forekommet guttemodeller her fordi de har smalere hofter enn jenter). Dette får stå for seg selv, nesten uten kommentar herfra.

Jeg skal heller ikke påstå at jeg har noe anstrengt forhold til min egen størrelse. Min kropp bærer preg av at jeg er akkurat litt for glad i mat, og er akkurat litt for lite aktiv. Jeg tror overraskende mange befinner seg i samme kategori som meg, det er en grense for hvor grov benbygning man kan påberope seg. Men det er helt greit, altså. Stort sett, hvertfall.

Fordi: Når jeg skal ha klær, rives jeg brutalt ned fra min lille boble om at trivselsvekt er et resultat av nettopp trivsel, og derfor er helt ok. Når jeg kommer inn i prøverommet, er den lille lappen øverst i plagget fullstendig nådeløs. LARGE lyser det mot meg. Noen ganger medium, litt avhengig av hva jeg skal ha. Og får jeg inn en skikkelig fulltreffer, kan jeg også ende opp med XL. Alt avhengig av snitt.

Jeg får så innmari lyst til å protestere! For direkte oversatt, betyr large STOR. Og jeg oppfatter ikke meg og mine medsøstre (og -brødre) som store når de bruker Large. Mitt selvbilde er bygget på at jeg er Lett Lubben. Jeg kan fint klare å klemme kroppen inn i Medium, men da ser jeg ut som en muffins på toppen, en muffins som lissom har sklidd litt utover. Og noen ganger er det sømmer på tvers og hele veien rundt som strammer til på strategiske steder, og da må jeg opp en størrelse. Som f.eks. XL. Som da pr definisjon betyr at jeg er Ekstra Stor. Men når jeg opplever dette, legger jeg for det meste bort dette plagget, man lager ikke sømmer som krymper plagget ned 2 størrelser, makan!

Jeg kjenner svært få mennesker som i mine øyne er ekstra store. Som er så store at de må ha denne ekstrabeskrivelsen. Men jeg kjenner mange som er høye. Som må ha XL fordi de ikke vil fryse på nedre del av ryggen, eller på armene. Og jeg kjenner damer med litt større pupper enn hva man får klemt inn i en medium. Eller Large. Med de er da ikke Ekstra Store damer?

Joda, jeg vet at man må ha et system som beskriver størrelsene. Derfor er jeg ekstra glad i tall. 38, 40, 42, 44, 46 osv...  Det funker helt strålende! Og jeg kan finne akkurat det tallet som samsvarer med min kropp. Og da burde jo problemet være løst, men neida! Igjen ser vi at teori og praksis ikke alltid er samsvarende.

For hvem er det som setter disse målene? Hvordan kan det ha seg at jeg i èn og samme butikk svømmer i str 42 når jeg kjøper stillongs, men må ha samme størrelse i utebukse? Jeg tror det finnes noen internasjonale standarder, men i praksis fungerer det jo ikke slik. Og tro meg, absolutt ingenting får meg i dårligere humør enn prøveromstyranniet, hvor man må ha med seg ørten forskjellige størrelser i tilfelle noe er for trangt eller for langt. Hvis det da i tillegg kommer en blodfersk ekspeditør som glatt smetter inn i str 34 og spør om jeg trenger hjelp, da sliter jeg litt med å bevare mitt sympatiske jeg...

Det blir sikkert bedre i fremtiden. Med ny teknologi får vi garantert merkelapper hvor vi kan taste inn høyde og vekt, og ende opp med ferdig utregnet BMI. Samt en stemme som roper høyt ut for hele verden hvilken størrelse vi bør velge. Etterfulgt av rå latter.

Men enn så lenge, foreslår jeg en ny type merking av tøyet. En merking vi kjenner oss igjen i. Som "Lett Lubben". For de aller største kan det jo stå "Fett Nok", og for de tynneste "Veldig Sulten". Og i midten, en omfangsrik gruppering som heter "Akkurat Passe".  Det hadde vært noe, det.

Så trøster jeg meg med at disse merkelappene ikke plager meg i dagliglivet. Kun i prøverommet.

Og at merkelappen er på innsiden av tøyet.