Vi skjønte det jo allerede da, at ting kom til å endres. Vi ante konturene av omfanget, men tallet på omkomne som vi våknet opp til lørdag for 4 uker siden, var helt hinsides. Mannen min og jeg bare så på hverandre, og samme tanke slo ned i oss begge på likt: Her er det mennesker vi kjenner som er involvert. Dette er bare for stort til at vi går uberørt videre. Vi kjenner for mange, både hver for oss og til sammen.
Når jeg nå skriver om dette, 4 uker etterpå, så er det fordi jeg ikke har klart å sette ord på det før nå. For i de neste ukene etter terroren, var det som å gå rett inn i et vakum. Både privat og nasjonalt. Sjokket. Vantro. Til Ungdommen. Rosetog. Jovisst, vi var med. Det var godt å gå sammen med 15000 andre i Tønsberg og vise samhold. Godt å legge ned roser. Og samtidig så usigelig vondt.
For navnene kom. Litt etter litt, noen var identifisert, noen var fortsatt savnet. Nye sjokk. For denne byen er for liten til at man ikke kjenner noen som har mistet. Og vår første antakelse var dessverre rett. Vi kjente noen. Noen som ble borte for alltid, og noen som var høyt elsket av noen vi er glade i.
Da rosetogene hadde stilnet, og rosehavet begynte å visne, kom dokumentarene på TV. Det var da jeg så henne. Jenta med støvlene.
Du så henne kanskje, du også. Vakker, sprudlene og glad. For dette var hennes store dag. Gro Harlem Brundtland kommer til Utøya. I joggesko. Hvite joggesko en regntung julidag. Og alle som har vært på leir, vet hvor vått og sølete det kan bli når regnet øser ned i en teltleir. Så Gro må låne støvler.
Hun var så glad. Tenk at Gro skulle låne støvler av henne! Idolet Gro. Og gnistrende forteller hun om hva Gro har betydd for henne, for likestillingen og kvinner over hele verden. Man ser engasjementet. Hører henne fortelle om telefonen hjem til mor, om en mamma som insisterer på at hun må få hjem støvlene signert.
For første gang siden skuddene og bomben kjenner jeg sinne. Vakumet fra rosetoget viker for et sinne som ikke får utløp i noe som helst. For hun er borte, jenta med støvlene. Fortvilelse. Det er for vanskelig å fatte. Så jeg går ut i hagen. Ut i regnet. Bort til roseveggen på garasjen. Finner en jeg vet lukter ekstra godt. Og gråter. Gråter for de som er borte. Gråter for de som er igjen. Gråter for de jeg er glad i som har mistet, gråter fordi jeg må. Kikker opp mot en regntung himmel og forbanner de som tar liv i terrorens navn.
Sakte vender livet tilbake til normalen. Skoler starter, ferier tar slutt. Noen kommer til å bruke lang tid på å finne tilbake igjen. Da er det viktig at vi andre er der. At vi klarer å vende tilbake, slik at det er en "normal" å vende tilbake til. For vi er alle berørte, direkte eller indirekte. Selv har jeg lurt på hvordan jeg skal klare å skrive igjen. Det er vanskelig med humortekster og dagligdags hverdagsfilosofi om de små ting når livet og døden blir for stor til å fatte. Men samtidig slår det meg at det er det vi må. Vi må tilbake slik at ikke terroren vinner. Vi må være der og ta imot de som ikke orker ennå.
For i en by i lille Norge, mitt lille Norge, sitter det en mamma som får hjem et par støvler.
Hun skulle fått hjem så mye, mye mer.
