Tingenes Stillstand

Deler av denne teksten er fra en tidligere blogg. Den har imidlertid blitt redigert og tilpasset avisformat, og var i dag på trykk i TønsbergBlad unde spalten "Inni min bolig". Legges ut til glede for de av dere som ikke har tilgang på vår eminente lokalavis.

Alt går i stykker på en søndag, eller lørdag, eller fredag etter fire.

Disse visdomsordene av Øystein Sunde synger inni hodet. Oppvaskmaskinen har takket for seg med en grandios ulyd, og selvsagt skjer det i helgen.

Men hvorfor er det slik? Hvorfor er det ingenting som går i stykker på en mandag klokka ni? Før lunsj, rett etter åpningstid. Og hvorfor går alt i stykker så fort? Helst rett etter at både garanti og reklamasjonsrett har gått ut.

I fjor gikk vaskemaskinen og tørketrommelen i stykker samme helg. Samt kjøkkenmaskinen. Tre maskiner med tre forskjellige feil, skikkelig ekte hat-trick. Alt fra slitne reimer til utslitte børster. Og verst av alt: Det var ikke lønnsomt å reparere. Fordi nytt er billigere.

Det skal da vel ikke være nødvendig å kjøpe ny vaskemaskin etter 9 år? Men joda, i dag regnes visst 9 år som gammelt. Da var det noe helt annet med min gamle bestemors vaskemaskin. En mastodont av en etterkrigsmodell med hang til vold. For stakkars den som fant på å være i nærheten under sentrifugeringen. Og man måtte jo være i nærheten, ganske enkelt fordi det ikke gikk av seg selv. Først vaske, så løfte alt over i sentrifugen, så sette en liten rund plastdings på toppen.

Maskinen hoppet bortover gulvet, og ga seg ikke før offeret var trengt inn i et hjørne. Lyder som hentet fra en vestlandsferge i motbakke dundret i vaskekjelleren. Plastdingsen viste seg å være et beskyttelseslokk, for å hindre de minste av oss i å bli med i dragsuget.

Men det virket! I tiår etter tiår. Ikke snakk om at børster ble utslitte eller drivreimer røk. Disse monstermaskinene dundret dag etter dag, år etter år. Jeg tror egentlig ikke at de noensinne gikk i stykker. Det ble ikke stille før arvingene skrotet maskinene til fordel for helautomatiske nyvinninger som står stille på plassen sin inntil alt er vasket ferdig. Men til sammenligning har de jo bare en brøkdel av levetiden.

Tilbake til oppvaskmaskinen. For etter å ha fundert meg gjennom fordums tekniske løsninger, ser jeg jo at saken kan løses ved å ta i bruk en mer tradisjonsrik anretning.

Også kalt ektefelle.

Gubbdagis

Av alle kabeldupeditter som følger med det elektroniske inventaret i heimen, har selvsagt den ene spesialkabelen til fotoapparatet blitt borte vekk. Jeg har 4 andre kabler til fotoapparat, men ikke den som passer til mitt kamera. Murphys lov, jeg vet det. Like fullt irriterende.

Denne kabelen er så spesiell at ikke engang fotobutikken har klart å oppdrive den. Til tross for at det er de som har solgt meg dette kameraet. Og når minnekortet ikke passer inn, hverken på Mac eller PC, var det bare èn ting å gjøre: Gå til anskaffelse av minnekortleser.

Dette burde jo være en smal sak. Først til nevnte fotobutikk.
- "Mjneeeeei, det vet jeg ikke om vi har". Det lyse hodet bak kassa ser overraskende mørkt ut. For der er det få tegn som tyder på at lyset har blitt slått på denne dagen.
- "Ikke har dere kabel til et kamera jeg har fått herfra, og nå sier du at dere ikke har minnekortleser heller?"
- " Mjnjoooooo, altså.... vi har jo den her, da..."
- "Passer den til mitt minnekort?"
- "Den skal passe, altså, men jeg vet jo ikke helt sikkert, dah..."
Graden av irritasjon tilsier at jeg ikke skal handle her. Så jeg forlater butikken, og går til et sted jeg vet de har alt av dupeditter. Clas Ohlson. Også kjent som Gubbdagis.

Allerede før jeg oppnår kontakt med damen bak disken i kundeinfoen aner det meg at dette vil ta tid. To damer står nemlig bøyd over kjedens katalog, synlig opptatt av å finne et produktnummer. Men etter litt venting, er det min tur.
- "Jeg skal ha en minnekortleser"
Taushet. Damen ser ut som et spørsmålstegn. Jeg presenterer derfor mitt ærend èn gang til.
- "Har dere en sånn liten boks som man putter inn minnekortet til fotoapparatet slik at man kan se bildene på PC?"  Inn med teskje i voksenstørrelse.
- "Ehhhh.....ja? Hva var det du sa at det het?"
 Damen blar febrilsk i produktkatalogen, på jakt etter produkt- og hyllenummer.
Til slutt finner hun det. Jeg tar en liten sjefsavgjørelse og finner frem på egenhånd, noe sier meg at jeg sparer mye tid på det. Men når jeg kommer frem, er det to forskjellige bokser som står der, side om side. Og lite info om hva som er hva. Jeg tar derfor begge med tilbake for å få klarhet i saken.

Damen har med all tydelighet vist at hun ikke har den fjerneste anelse om hva dette er. Så når jeg spør om funksjonen til disse to boksene, så er det ikke fordi jeg tror at hun kan svare helt av seg selv, men heller slå opp i produkthåndboken som hun allikevel ser ut til å være helt avhengig av. Men istedet blir hun stående og lese på eskene! Som om jeg ikke kan lese der selv, lissom. Men det står jo omtrent nada der, så hun tar en råsjanse og anbefaler den ene. Og jeg er på dette tidspunktet så lei at jeg tar den, men ikke uten å forvisse meg om at jeg har bytterett i tilfelle hun tar feil.

Selvsagt er det feil. Så feil som det kan få blitt. Men jeg har iallefall fått prøvd den, og vet nå at det er den andre jeg skal ha. Ny tur til gubbdagis, og denne gangen er det ikke mindre enn 4 gubber som står bak disken, parate til å hjelpe.

Parate og parate, fru Blom. Tre av gubbene står og blar i SAMME produktkatalog for å hjelpe en eldre dame. Den fjerde gubben står og ser på de tre andre. Jeg er ingen kremmer, men jeg tror ikke at dette er effektiv bruk av tid. Men jeg stiller meg allikevel i køen og venter på tur.

Ut av intet kommer det en ung mann. Helt ny, uten peiling, og uten produktkatalog. Så han kremter forsiktig, og får låne en katalog av mann nummer fire som studerer de tre andre. Nå kan du hoppe opp noen avsnitt og lese om igjen om min forrige henvendelse i denne informasjonsskranken. For hendelsesforløpet er tilnærmet identisk. Så identisk at den unge mannen må få hjelp av firergubben.

Igjen tar jeg saken i egne hender. Jeg lar de ansatte få bla i fred i katalogen sin, rusler til hylla og henter den riktige boksen. Kommer tilbake, og ber om å få skrevet ut byttelapp som jeg kan ta med til kassa. Men først må jeg bare få prøvd boksen, jeg har nemlig tatt med meg minnekortet denne gangen.

En av de tre gubbene har klart å løsrive seg fra katalogen og kommer ilende til. Problemet er bare at minnekortet ikke går helt inn. Tre menn står og klør seg i hodet, ingen vet hvor feilen ligger. Helt til en av dem utbryter: "Kanskje den bare skal være sånn? Kanskje den ikke skal helt inn?"

Jeg tar ham på ordet. For nå er jeg så forsinket at det eneste som mangler er en saftig parkeringsbot. Så jeg river med meg boksen og byttekortet, og setter fart mot kassa.

Bildene mine ligger nå på harddisk. Kortleseren fungerer som den skal , og parkeringsvakten var på betryggende avstand da jeg kom frem. Så noe gikk til slutt min vei.

Men neste gang jeg ønsker å oppsøke en kø, handler jeg istedet på Ikea. For der er det kundene som lager kø, og ikke de ansatte. Og skulle gubben protestere, vet jeg jo hvor man parkerer sånne. De jobber i informasjonen på...... gjett hvor....  ;)

 

Meitemarkens vår

Det er herlig vår, både ute i hagen og i hjertet forøvrig.
Ei lita jente sitter og leker ved lekestua, og denne gangen er det dramatikk, må vite. For Amandadukken har blitt alvorlig syk, og er døden nær. For å virkelig understreke tragedien, døde mammaen til Amandadukken i fjor, så her er det sykehus og full pakke.

Jeg sitter ved plantebordet et lite stykke unna, og humrer for meg selv. For dramaet som utspiller seg er til tider underholdende. Jeg husker godt fra da jeg selv var barn, hvordan mine dukker bukket under èn etter èn av den fryktede Jernfeberen. En blanding av hjernehinnebetennelse og jernmangel, en fryktet lidelse blant dukker.

Plantebordet jeg sitter ved har blitt mitt andre hjem etter at jeg tidlig i vår gikk amok på frønetthandel. Nå er det tid for prikling, små spirer skal skilles fra sine søsken og få egne potter. Jeg må innrømme at det som i starten var en koselig, vårlig aktivitet, har fått litt bismak ettersom spire etter spire etter spire har tittet frem. Men i dag har jeg underholdning rett ved siden av.

Amandadukken dør. Sorgen ser ikke synlig stor ut hos vesla, mer en konstatering av at sånn er dukkelivet. Man stelles, blir syk og stryker med. Og i morgen er Amandadukken mirakuløst frisk igjen, hun har faktisk aldri vært syk, ikke på ordentlig, og leken kan fortsette.

Men nå er det noe annet som fanger oppmerksomheten.
- "Mamma, jeg fant en mark!" Stor lykke. Men ikke for marken, den har garantert vokst opp med skrekkhistorier om disse skumle barna som drar dem opp fra bakken for å leke.
- "Så fint. Bare husk på at den er levende, så vær litt forsiktig". Denne mammaen har sett mer enn èn mark møte sitt endelikt i små hender.
- "Jada, mamma! Vi skal bare gå en tur i parken". Leken er i full gang igjen.
Så et hyl! Har hun slått seg, tro?
- "MAMMAAAA!!!!!"
Jeg spretter opp.
- "Ja, vennen, hva er det som har skjedd?"
- "Marken er SLEM! Den ville ikke på tur i parken, og prøvde å stikke av!"
Aha. Ikke verre. Jeg setter meg ned igjen. Trillende latter. Så stillhet. Dyp konsentrasjon fra den lille.
- "Du mamma...? Visste du at marker er innmari dårlige til å sitte?"
Vi ler begge to. Jeg innrømmer at jeg aldri har tenkt på det før. Men det er helt sant, marker kan ikke sitte.
- "Går det an å spise mark, mamma?" Jeg stivner litt.
- "Du har ikke tenkt å prøve det, vel? Det er jo bare ekkelt!"
- "Æsj, nei, men vi mater jo fisk med det når vi fisker. Synes fisk at mark er godt?"
Fisken liker mark, ja. Og nei, den synes ikke at mark er ekkelt.
Ny stillhet. Vi blir sittende hver for oss, men allikevel sammen.Egentlig er det litt for stille fra vesla, men jeg enser det ikke før hun bryter ut:
- "Hvor mange deler kan man lage av èn mark, mamma?"
- "Marker liker seg best når de får lov til å være hele", svarer jeg.

- "Ååååååhh.. Men nå har jeg fire. Og de rører fortsatt på seg"

Slik er det å være mark, altså. Ligge stille i jorda gjennom en lang og kald vinter, for så å bli dissekert på sin aller første tur i varm jord. Ikke rart det blir skrekkhistorier blant marker av sånt.

Men et  vårtegn?
Så absoulutt :)

På sengekanten

Det er kveld, og etter en strålende vårdag er det tid for familiens minste å legge seg. Ingenting er hyggeligere enn små samtaler på sengekanten, og litt betraktninger om dagen som har vært. Denne kvelden har imidlertid vesla et par ting hun vil ha klarhet i. For verden er fortsatt stor, selv om man ble åtte år i vinter. Og mamma har det med å svare på det meste.
"Mamma...? Fantes det slike bokstaver sånn som vi har da du var liten?"

Jeg tror egentlig ikke helt mine egne ører. For i mitt hode er jeg fortsatt en yndig ungmø som uskyldsren står i full blomst. Ok, den uskyldsrene delen har kanskje blitt litt rufsete med årene, og blomstringen er noe blekere på den delen av magen som krøller seg innover når valkene krøller seg utover slik at sola aldri helt kommer til. Men ellers like fin.

"Hvorfor lurer du på det?"
Jeg burde sikkert ikke spørre om akkurat det, heller svare et kort ja eller kort nei og la det bli med det. For sjansen er stor for at man heller får realitetene gnidd inn ettertrykkelig. Ingen er mer nådeløst ærlige enn barn, selv i beste mening.
"Nei, jeg bare lurte, for dere hadde jo litt andre tall vet jeg"

Og derrrr ble jeg for alvor plassert i kategorien "fossil levning, mest sannsynlig fra dinosaurenes tidsalder".
Jeg prøver å forklare dette med tall og bokstaver.
"Men mamma, hvorfor har klokka i stua sånne gammeldagse tall da?"
Aha. Klokka med romertall. Et kort øyeblikk er balansen gjenopprettet. Et veldig kort øyeblikk, faktisk.

"Du mamma, da du var liten, i gamle dager.... hadde dere TV da?"

Deretter følger en lang samtale på sengekanten.Om da mamma var liten. Og det er jo ikke så rart at hun spør, for min syttitallsbarndom må jo nesten regnes for science fiction, sammenlignet med hennes verden.

"Hadde dere bare èn kanal på TV`n? Men hva gjorde dere da når det bare var voksenprogrammer?" Jeg tenker meg om, og alt jeg husker er at vi lekte ute. Uansett vær. Det er sikkert en sannhet med modifikasjoner, men jeg kan faktisk ikke huske at jeg satt inne og kjedet meg.
"Men når fikk dere farger, da?" Etter litt lirking, får jeg forklart at sort/hvitt på TV ikke var det samme som en sort/hvitt verden. At det var like mye farger som nå. Det demrer litt hos den lille, mens den store smiler for seg selv. Vi voksne har så lett for å ta ting som en selvfølge, slik at forklaringen blir borte.

"Åja. Men nå er jeg trøtt. Levde bestemor da Jesus var liten?"
Dette er egentlig et kompliment. For det betyr at bestemor har blitt noe sånt som 8000 år yngre siden forrige gang vesla funderte på det med tid. Da lurte hun på om bestemor ble født i steinalderen.
Men jeg forstår henne godt. Det er ikke enkelt å forholde seg til slike enorme tidsperioder, selv ikke for oss voksne.

Så i kveld tenker jeg at det blir et lite kurs i runer og kileskrift. Slik at hun holder seg oppdatert på hvordan det var da pappa var liten gutt ;)

Hotell i bærklasse

 Det har skjedd mye siden første episode av Paradise Hotel. Eller, egentlig har det jo ikke det. Fortsatt består episodene av intriger, baksnakking, manipulering, fyll og lysthormoner. Og tårer, mange tårer. For det er jo ikke lett å være 20 år ung og bare være snill og grei og ikke ville såre noen eller sende noen hjem. Det noe spesielle er at man til tross for dette har sjekket inn på hotellet helt frivillig, hvor hele konseptet tross alt dreier seg om at noen skal ut. Hver uke.

Også dreier det seg mye om Maren. Maren som ble sendt hjem via Joachim som snakket de andre trill rundt. Snørr og tårer og gud vet hva, men via en dansekonkurranse var Maren plutselig inne på hotellet igjen. En liten strek i regningen for nevnte Mr Joachim. Som etter nevnte dansekonkurranse måtte forlate hotellet, via Marens valg av vinner av konkurransen, som igjen skulle peke ut to par som igjen måtte konkurrere med rockering for å få bli, men tapte.
Forvirret? Du er ikke alene.

Jeg får litt assosiasjoner til "Tommyball". Et kjent begrep for de som har lest sin skjerv med Tommy og Tiger`n. Balleken hvor reglene endres underveis, kontinuerlig, alt for at spillet skal ta en ny vending.
Slik også på hotellet.

Da er det fullt mulig å få ut Maren, for så å få henne inn igjen før man har rukket å tenke på at man egentlig ikke savner henne. For Maren er i grunnen veldig mye, noe som må være årsaken til at produsenten har kastet henne inn igjen. Maren har nemlig ikke filter, alt kommer ut. Og man får også unektelig et inntrykk av at det meste kommer inn også. Det snakkes høyt om diverse hjelpemidler, om frustrasjonen rundt avholdenhet, om hvordan "the bitch is back", som hun selv så treffende uttrykker det.

Men hun er jo på ingen måte alene på hotellet. Vi har også fått stifte bekjentskap med Stian. Etter eget utsagn konstant i giv akt, bare anledningen byr seg. Og når anledningen ikke byr seg, er det selvsagt helt naturlig å ligge og stirre på brystene til partneren sin mens hun sover. Med nesetippen bare centimeter unna galleriet. At han ikke fikk en knyttneve mellom øynene sine er mer enn jeg forstår. Men kanskje hun trodde på ham, at han bare gjorde det i søvne og ikke husker noenting? Som om det er noen grunn til ikke å la ham kjenne konsekvensene av å bokstavelig talt stikke nesen sin borti ting man ikke har noe med.

Nora, Partneren til Stian, gråter og gråter. Og gråter. Ikke fordi han har stirret på puppene hennes, for så å late som om han er søvngjenger, men fordi hun har gått bak ryggen til Stian og laget avtale med en ny deltaker. Mer om ham siden. For Nora er skikkelig lei seg, altså. Fordi hun er så veldig, veldig ærlig. Og her er jeg ved det jeg nevnte innledningsvis. Altså: Hvis du er så fryktelig ærlig, og ikke vil gå bak ryggen til noen, så er det vel kankje ikke Paradise Hotel riktig konsept? Og hvis du er så veldig, veldig, innmari redd for å såre noen, så er det vel bare å la være med å inngå hemmelige avtaler med andre? Jeg bare spør...

Nuvel. Stian er ute, Joackim er ute, Maren er inne, og inne i Maren har vi også funnet Kim. Som ikke vil ha så mye å gjøre med Maren, mens Maren kliner med andre fordi det bare er sånn, mens hun egentlig vil bli bedre kjent med Kim som igjen unngår Maren mens Maren prøver å gjøre Kim sjalu.

Men nå er det nye baller i luften. Sist uke sjekket det nemlig inn en ny gutt på hotellet. En skikkelig partysvenske. En svenske som synger på Carolas "Hey Micke" fordi han tilfeldigvis heter Mikael. Og Micke har fått kofferten sin ransaket av de to jentene med de fineste puppene. Som ble Maren (igjen Maren) og Jeanette. Maren som mener at puppene hennes er "veldig ekte". Et helt naturlig kriterium for ransaking, rart at ikke tollvesenet har tenkt på det for lenge siden.

I kofferten finner de Mickes viktigste personlige eiendel på hotellet. En rettetang! Jeg ser at jeg muligens er fordomsfull her, men selvsagt kan også hankjønn eie en rettetang. Jeg ser bare ikke helt hvorfor den er så viktig. Jentene stusser på rettetangen de også. Og Maren blir negativ, fordi klærne ser ut til å tilhøre en harry fyr, men blir strakt litt betatt når hun senere treffer ham. Fordi han er svensk. Og siden hun bare har gode erfaringer med alle svenskene hun har hatt, så må jo han også være noe å sjekke ut etterhvert.

Drammensgutta Ole og Nicklas er frustrerte over de andre gutta. Fordi det kun snakkes om superhelter og tegneserier. For Nicklas vil heller snakke om dypere ting, som festing og damer, mens Ole mener at superhelter ikke er noe sjekketriks. Jeg er tilbøyelig til å gi ham rett.

Men intet referat uten noen sitater, som seg hør og bør.
- "Jeg er ikke nymfoman. Jeg er bare veldig, veldig glad i sex".
- "Skal jeg være ærlig?? Jeg skal ikke lyve. Jeg lyver aldri. Det er forskjell på å lyve.... eller fortelle sannheten... eller ikke fortelle noe" (Marens definisjon på ærlighet, satt i en slags sammenheng).
- "Jeg vil egentlig ikke gjøre noe med ham her inne, men når man ligger oppå og kliner så får man jo lyst lissom, men jeg har ikke lyst egentlig, men jeg går bare rundt og sier at ahh, nå vil jeg (sensurert) men det er bare på kødd egentlig, det er jo mest kødd, men innerst inne så har man jo litt lyst" (Maren er igjen tydelig på hva hun vil).
- "Jeg er ikke vant til å bli betatt, eller jo, jeg kan jo det, måten jeg pleier å takle det på er å bare ikke snakke med ham, eller hooke opp en annen".

Kanskje ikke noe ultimat sjekketriks noe av dette. Men hva vet vel jeg? Jeg har jo aldri vært på bærtur i Mexico ;)

Reparatørene kommer!

Husker du Pompel og Pilt? Hvis du er gammel nok, så gjør du nok det. Og hvis du er gammel nok, og likevel ikke husker, så er du nok traumatisert. Du kan imidlertid trygt lese videre, Gorgon vaktmester kommer ikke og tar deg.

Selv var jeg et søtt lite barn på rundt 5 år da Pompel og Pilt skremte vannet av en hel generasjon med fremtidshåp. Jeg var nok ikke av de mest lettskremte, for jeg likte faktisk Gorgon. Og moffedillen som hadde vondt i magen fordi den hadde svelget så mange nøkler, var jo bare søt. Men jeg forsto aldri helt hva det handlet om. Ikke var de så veldig flinke til å reparere heller, for alt falt jo sammen like etterpå.

Slik barn ofte gjør når man ikke helt forstår, så laget jeg mine egne forklaringer på hvordan det egentlig hang sammen. Gorgon var egentlig ikke slem, men trengte nok noen nye venner som kunne lære ham litt mindre vanskelige ord. Og moffedillen måtte lære seg at nøkler ikke var mat.

Imigrantene fikk jeg litt frysninger av. Mopper som plutselig ble kjempehøye, før de landet ned i normal størrelse igjen. Gorgonbabyen var heller ikke å spøke med. En uskjønn liten skapning som kun en ekte Gorgonmamma kunne elske. Jeg kan fortsatt huske hvordan den skrek.

Men ellers var jeg ikke veldig redd for reparatørene. På et eller annet mystisk vis ble man jo nesten litt glad i disse skapningene. Det var lissom slik det skulle være. Så da jeg i voksen alder fikk se dukkene i farger, ble det litt kollisjon i hukommelsesapparatet. For Pompel og Pilt hadde plutselig orange frakker. Helt feil farge, de skulle jo være grå!

Alt dette har jeg tenkt på i dag. For det er slik her i heimen også. Reparatørene kommer. Og de ser ikke ut til å klare å reparere noe som helst heller. I dag var det enda en reparatør innom. Det er til å bli helt matt av.

Oppvaskmaskinen har hatt hele 4 runder med reparatører. Først èn som ikke hørte fra seg etter første gangs konsultasjon. Maskinen hørtes ut som en hyperventilerende transformatorkiosk, en enerverende lyd som går pipelyden på TV`n en høy gang. En meget irritert telefon til firmaet gjorde susen, og han kom omsider tilbake. Feilen ble ikke lokalisert, men deler ble skiftet. Uten at det hjalp.

Ny reparatør. Nye deler. Lyden ble borte, men maskinen vasker fortsatt ikke rent. Det er helt utrolig. De klarer ikke å fikse feilen, men fordi de ikke finner ut hvor feilen ligger, blir jeg henvist til å kjøre en rens. Hallo?? Som om ikke det var det aller første vi gjorde FØR reparasjon ble bestilt?

I mellomtiden har knappene på ventilatoren forsvunnet inn i ventilatoren. Du leser helt riktig. Det er som om alt bare faller fra hverandre på kjøkkenet. Og til alt overmål har komfyren begynt å steke med ujevn temperatur. Mine muffins blir kun stekt innerst i høyre hjørne.

Ny reparatør. Nye knapper på ventilatoren. Hurra, den virker igjen! Bare så synd at det samtidig har skjedd noen uforutsette tekniske justeringer underveis. For nå tror den at den er en DC9, altså en flytype hvor du ikke må finne på å sette deg bakerst hvis du har tenkt å føre en samtale enten med deg selv eller andre. For det er ikke mulig å høre noens tanker, aller minst egne.

Og komfyren? Joda, det har vært en reparatør og sett på den. Og puttet inn en måler, som fant ut at det var jevn temperatur der inne. Men det er jo ikke det som er problemet. Temperaturen er kjempejevn, den. Det er bare det, at den er jevnt varm innerst i høyre hjørne, og jevnt ikke så varm diagonalt i andre hjørne. Og der står saken.

Det er selvfølgelig ergelig. For vi valgte faktisk å ikke gå for det aller billigste da vi kjøpte kjøkkenet for snart 5 år siden. Nettopp fordi vi ville ha noe som varer litt lengre enn akkurat rett over garantiperioden. Men jeg ser jo at vi har klart å time det helt perfekt, det er fortsatt et halvt år igjen av reklamasjonstiden. Det går imidlertid opp for meg, at dette ikke vil løse seg uten sverdslag. Og jeg innrømmer glatt, at jeg for lenge siden har begynt å lure på om ting rett og slett ikke er laget for å vare. At vårt kjøkken har gått ut i streik et halvt år for tidlig, at de helst så at dette skjedde rett ETTER den magiske femårsdagen.

Så kanskje var ikke Pompel og Pilt så surrealistisk og fjernt fra sannheten likevel. Kanskje sitter det en dukkemaker eller to, eller aller helst en manusforfatter, med de samme erfaringene som jeg har gjort. Så neste gang tror jeg kanskje at jeg tar en Gorgon. Står og ramser opp en masse ord, og ler en skummel latter. Skikkelig psycho kunde. Låner naboens katt og lar den ligge i mikroen og mjaue underveis. Hoster opp nøkler som jeg lissom har spist, akkurat som moffedillen. Kanskje det er det som skal til for at jobben skal bli gjort helt ferdig allereder første gang. Skremme vannet av dem.

Men enn så lenge, tenker jeg at vi bruker grillen ute.

For den ble kjøpt i forfjor og skal fungere i to år til.

Vår, vår, endelig vår!

Tidenes lengste vinter er endelig over. Tonn på tonn med snø forsvinner  i hagen, til og med tåka er velkommen her, siden den tar med seg snøen langt inn i tåkeheimen og bort herfra.

Alle jeg snakker med, sier det samme. Vinteren i år kom veldig tidlig. Selv må jeg innrømme total mangel på hukommelse rundt akkurat dette. Mine venner påstår at snøen kom i oktober, selv er jeg ikke sikker. For jeg kan ikke huske at det var høst. Rett fra vindfull sommer til kulde. Ingen stor overgang, egentlig, siden sommeren 2010 bød på hele èn dag med strandvær.

Jeg vet at vi nordmenn er unormalt opptatt av været. Meg selv inkludert. Men det må jo være fordi vi har så innmari mye av det! Og er det noe som er helt sikkert, så er det at det blir en uforholdsmessig lang vinter når man i løpet av fjoråret hadde 9 måneder med vinter og 3 måneder med dårlig skiføre.

Den ene strandturen vi hadde, ble foretatt mellom to vindkuler. Ned til Skallevoldstranda, mann og barn og hund og mor. Kveldsbad, må vite. Av med tøyet, hopp i havet, iiiiiiik, iskaldt uoppvarmet vann som ikke hadde sett snurten av varmen fra Golfstrømmen, opp igjen og på med tøy.

Ikke for å klage, altså, selv om det er det jeg gjør nå, men når man har bosatt seg på Østlandet, i en av Norges flotteste sommerbyer, med mange strender innenfor et kvarters kjøretur, så er det ikke fritt for at man føler seg litt snytt. Hvis jeg ikke vil ha sommer, så bosetter jeg meg da heller et sted hvor husprisene gjenspeiler klimaet, og melder meg på snøballkrig. Og kjøper meg sommer og varme i form av sydentur 2 ganger i året. Minst.

Sommeren 2009 var om mulig verre. Vi hadde regn 11 dager på rad. Og kun èn dag i juli hvor det ikke regnet i det hele tatt. Det var iallefall ikke langt unna. Da august kom hadde ungene utviklet gjeller og drømte om plankton og alger til middag. Ikke var det spesielt varmt heller. Eller som en turist angivelig skal ha sagt: "De har 2 vintre i Norge. En hvit, og en grønn. Den grønne er den verste, for da fyrer de ikke!"

Så når jeg ser tilbake på de siste somrene, samt en vinter som utfordret balansekunsten hver gang man stakk skotuppen på utsiden av ytterdøra, så er det kanskje ikke så rart at man nyter hver eneste lille solstråle. Hver eneste lille bare flekk i hagen, fri for snø, med løfte om grønt gress og barfotgang.

I vinduskarmen spirer det også heftig. Til sammen 5000 frø ble netthandlet mens vinterens desperasjon og vårlengten var på sitt sterkeste. Alle sorter er behørig sådd nå, selv om mange av posene fortsatt er ganske fulle. Jeg har klart å posjonere ut, satt litt bremser på, i påvente av en drivbenk som den tålmodige husbonden her snekrer til hobbygartneren sin.

Vår nye, doble verandadør står med dørene på vid vegg. Våren fylle stua.
På tide å komme seg ut igjen. Du også. Ta med kaffekoppen, riv deg løs fra bloggen, og trekk inn duften av en ny vår. Vinteren er endelig over.

Jeg erklærer herved våren for åpnet!