Om lopper og lister. Og litt kvinnelist

Dagens blogg er en redigert utgave av et stykke jeg har hatt her ute tidligere. Redigert ned til ca 400 ord og strammet inn, men poengene er stort sett de samme. Dette stykket er dagens spalte i TønsbergBlads "Inni min bolig".  Kjøp gjerne avisa hvis du har mulighet, er nemlig alltid morsomt når man får god lay-out. Til og med bildet av meg er et av de bedre, om jeg skal si det selv, til tross for at det er tatt rett etter en tannlegetime, hehe. God lesning!                  Siri   :)

LOPPER, LISTER OG KVINNELIST

På bordet ved siden av meg, står en koselig stabel med interiørblader. Det flommer over av inspirasjon og forslag til små og store prosjekter - såvel inne som ute. Jeg lar meg villig lede ut i fristelsene.

Det er bare èn liten hake her. Jeg er ganske dreven i forhold til å sette i gang prosjekter. Enten det er smått eller stort. Men uansett størrelse på prosjektet, så skjer det samme: Masse inspirasjon i starten. Helt til innspurten. Du kjenner det kanskje igjen? Hvem har vel ikke opplevd gleden når en større oppussing nesten er ferdig. Med vekt på "nesten". For i taket mangler det en bitteliten listebit. En listebit som man ikke får på plass før....tja.... neste flytting, kanskje..?

Jeg vet om gulvlister som ble påbegynt i forbindelse med barnedåp og ble avsluttet til konfirmasjonen. Jeg vet også om taklister som ikke ble satt opp i det hele tatt, før rommet ble totalrenovert igjen 10 år etter.

Det handler om å gjøre seg ferdig. Helt ferdig. Som i fjor, da jeg dumpet over et sybord på et loppemarked. Helt maken til det min gamle bestemor hadde, med en skuff som inneholdt mange små rom til knapper og andre skatter. En magisk skuff med barndomsminner. Og en kurv under til garnnøster. Jeg falt pladask. Alt det trengte, var litt omsorg.

Sybordet mitt fikk masse omsorg, ja. Jeg har snakket pent og kjærlig til det, jeg har strøket fingrene forsiktig over bordplaten. Jeg har også funnet den perfekte plassen i stua. Men først må det males. Det har ikke gått et helt år ennå siden jeg fant det. Det bare nærmer seg veldig.

Da er det godt at vi har en god og likeverdig arbeidsfordeling på oppussingsfronten, husbonden og jeg. En fordeling hvor vi virkelig utnytter hverandres sterke sider, enten det dreier seg om maling av møbler, eller større prosjekter.

Konemor gyver løs med liv og lyst, med kreativitet og engasjement. Dog uten malekost, drill og vater.

Du kan jo bare gjette hvem som må stå for den praktiske gjennomføringen her.
Ikke at jeg kalkulerer med det, selvsagt. Intensjonen er jo alltid å gjøre det selv. Som å male sybord. Men venter jeg lenge nok, er det akkurat som om det males helt av seg selv. Og når sant skal sies, så er det jo litt praktisk, ikke sant?

Så da er det bare å glede seg til ny loppesesong.
Jeg er klar!

Spam på døren

Bank bank bank.
Det er mandag formiddag, og jeg venter ikke besøk. Ser at det står en fremmed bil foran huset, og lurer litt på hvem det kan være. Pondus våkner opp av morgendvalen, og bjeffer i vei. Så langt er alt ved det normale.

Jeg rekker knapt å åpne døra før jeg blir bombardert med informasjon fra et villt fremmed menneske. En dame som overhodet ikke presenterer seg først, men som visstnok representerer en skole jeg aldri har hørt om før. Allerede her burde jeg bare lukket døren, midt i ordstrømmen, men kombinasjonen av en knurrende hund på armen som heller ikke liker damen, samt et oppriktig ønske om å møte mine medmennesker på en hyggelig måte, gjør sitt til at døren forblir åpen.

Det er ikke lett å forstå hva det er hun egentlig vil. Er det noe hun vil selge meg? Skal hun ikke snart trekke pusten slik at jeg kan spørre henne om hvem hun er?

Rett bak henne står en ung mann. Han sier ingenting, men smiler bare. Jeg får øyeblikkelig følelsen av at dette er mennesker fra en eller annen sekt. Forsatt har jeg ikke fått vite hvorfor de står på min trapp, men damen spør om jeg har 5 minutter. Jeg kjenner øyeblikkelig at det er noe jeg hvertfall ikke har. Jeg har aldri 5 minutter til folk som ikke vet å presentere seg når de helt opplagt skal ha noe. Det slår meg at dette er virkelighetens spam. Direkte på døren.

- "Nei" svarer jeg. Og for å understreke dette, legger jeg til en forklaring om at jeg har en annen avtale. Jeg skal snart dra. Det er nesten ikke løgn, for jeg skal til behandling om en time, og er jeg treg nok til å knyte skolisser, så trenger jeg hele denne timen fremfor å høre på damen med den smilende mannen i bakgrunnen.

Ny ordflom. Jeg burde lukke døren tvert, men poden på ni år er hjemme fra skolen, og står og ser på med store øyne. Det blir plutselig litt vanskeligere å bare slenge døren i fjeset på damen.

- "Jeg har ikke 5 minutter!"
- "Dette burde du virkelig ta deg tid til" svarer damen overbærende.
- "Du har jo ikke engang presentert deg", svarer jeg.

Tabbe. Hun tar det som en invitasjon til å fremlegge sitt ærend til tross for at jeg har sagt nei. For de kunne se at det bor barn i huset. Heldige oss, de oppsøker nemlig kun barnefamilier fordi de kommer fra en skole med et tilbud vi bare må slå til på. Den begynner på B-ett-eller-annet. Jeg får aldri med meg hele navnet, det er en skole som jeg aldri har hørt om før, men som har hatt maaaasse oppslag i media den siste tiden. Det slår meg at dette ikke nødvendigvis behøver å være noe positivt.

-"Jeg har ikke tid til dette. Dessuten er vi begge lærere her, så vi har ikke bruk for skolemateriell".
Ny tabbe. Kjempetabbe, faktisk. For nå får hun virkelig vann på mølla.
- "Er dere lærere? Nei, men da MÅ du jo bare slippe meg inn". Enda mer overbærende. Så overbærende at jeg tenner på alle plugger, både mine egne og podens og hundens. Minst.
- "NEI DET MÅ JEG IKKE!!" Nå er jeg sint. Og glemt er han som står og ser på. Både min lille, og hennes store.
- "Du er BÅDE påtrengende OG ubehagelig! UBEHAGELIG PÅTRENGENDE, faktisk!"
Døra slamres så hardt igjen at veggene dirrer. Det føles deilig.

- "Mamma...? Hva ville den damen egentlig?"
Jeg blir svar skyldig, jeg vet faktisk ikke, hun kom aldri til poenget.
- "Hun var veldig rar, mamma. Jeg skjønner godt at du lukket døren, jeg"
Vi hører en bil som spinner ut av innkjørselen vår, og smiler begge to.

Jeg klarer allikevel ikke å riste av meg irritasjonen helt. For jeg er overhodet ikke med på at jeg som fagperson behøver undervisningsmateriell på døra. Eller hva det var hun skulle selge. Det blir omtrent som å oppsøker legen sin og insistere på å belære ham om hvordan man bruker stetoskop. Og aller helst ville selge ham et nytt. Selv om det sikkert er mange morsomme steder på kroppen å lytte på.
Vi du forandre skolen, ringer du ikke på dørene til folk og krangler deg inn, det er useriøst! Da får man heller engasjerer seg i politikk, en organisasjon eller ta lærerhøyskolen.

Jeg tenker ondskapsfullt at hun sikkert har strøket i praksisperioden. Eller fått sparken som lærervikar. Jeg slår på PC`n og logger meg inn på Facebook.
Et fantastisk sted når man vil ha ut litt steam. En fyndig statusoppdatering, med påfølgende sympati roer gemyttene.

Helt til en nabo i enden av gata forteller at hun har hatt samme dame på besøk. Som hadde snakket med et sååå hyggelig lærerpar borti gata. Jeg blir med andre ord brukt! Som sannhetsvitne, som referanse!

Frekkhetens nådegave er i sannhet stor.
Men kommer det noen flere, enten det er selgere, eller mennesker fra en eller annen sekt, skal jeg svare som min kusine:

- "Jeg leser bare Harry Potter"

Før jeg knurrer som en katt.

Du ju spik inglish?

Jeg tilhører ikke den delen av befolkningen som har et lettere hysterisk forhold til nordmenns som snakker engelsk med litt aksent. For meg lyder det helt naturlig at morsmålet trenger igjennom, når man tross alt snakker et språk man ikke fikk inn med morsmelken.

Når en person fra et hvilket som helst land utenfor vår egen dørterskel snakker engelsk, reagerer vi aldri. Med mindre det er svensker eller dansker, så klart.
De er jo i språklig sammenheng for våre egne å regne. Men hører man en franskmann snakke engelsk, sitter vi da ikke og kritiserer engelskuttalen hans? Alle VET jo hvor "sære" franskmenn er i forhold til alle andre språk enn fransk, så den sterke aksenten blir heller sett på som et uttrykk for et stolt folkeferd som snakker engelsk på fransk manèr.

Det er i det hele tatt svært sjelden at man blir sittende fnisende fordi en tysker høres tysk ut. Eller en italiener som høres ut som nettopp en italiener, selv om det er engelske ord som kommer ut. Og når jeg hører intervjuer av idrettsutøvere fra østlige deler av Europa som har et nærmere forhold russisk, blir jeg bare imponert, siden språkopplæringen sto i stampe mange år etter østblokkens fall.

Allikevel sitter jeg og vrir meg i smerte når vår kjære statsminister stotrer seg frem på et slags akademisk engelsk med alle uttrykk korrekt presentert, men et tonefall som er usedvanlig lite velklingende til et diplomatbarn å være. Og hver høst når Jagland skal avsløre årets fredsprisvinner, vurderer jeg å slå av lyden, helt til jeg kommer på at det er direktesending med dårlige utsikter til teksting.

Det stopper jo ikke her. For grunnen til at dette rant meg i hu nå, er den danske statsministeren. Som har så sterk dansk aksent at jeg lyttet etter ord som "kartofler" og "halvfemsenifjersen" midt i talen om EU`s holdning til situasjonen i Libya. Med heliumstemme. Da kan man jo trygt si at kommunikasjonen blir en utfordring.

Og dette har selvsagt fått meg til å lure... For som politiker må det da være et minste felles multiplum i forhold til språkkunnskap? En slags form for kartlegging, med påfølgende opplæring hadde kanskje ikke vært dumt? Dette er jo - uavhengig av hvor man står politisk - intelligente og oppegående mennesker som burde kunne tilegne seg et hensiktsmessig tonefall? For selv om språkøre også henger sammen med musikalitet, så er det da mange umusikalske som klarer å tilegne seg et tonefall som kvalifiserer til mer enn godkjent, og vel så det.

Men nå kan jeg stolt presentere Løsningen. Med stor L. For jeg har funnet det perfekte konseptet til en ny realityserie. Etter inspirasjon fra My Fair Lady. Du vet, musikalen om den vakre fattige jenta som skal forvandles til en Lady av professor Higgins, en slags tidlig Pretty Woman, med fokus på hvordan en Dannet Kvinne taler: The Rain in Spain Stays Mainly in Plain.

Serien skal selvsagt hete My Fair Politiker. Hver deltaker får undervisning i ekte Higgins-ånd, med påfølgende testing. Fusk er selvsagt ikke lov, men med innlagte fristelser underveis vil det dukke opp muligheter. Det ville jo vært umenneskelig å sette en politiker inn i en setting uten muligheter til å manipulere seg frem til et godt resultat. Ved at deltakerne får  mulighet til å stemme på hverandre, ved siden av en fagjury bestående av språkprofessorer, vil det bli skikkelig god TV når de går bak ryggen på hverandre for å lage konstellasjoner og konspirasjoner. 

Programlederen må være Anne Grosvold. Med sin perfekte Oxfordengelsk, er hun et eksempel til etterfølgelse. Det interessante her vil imidlertid bli om deltakerne forstår det hun sier.

Deltakerne vil i ekte realityånd bli stemt ut, èn etter èn. Med mulighet for å komme inn igjen dersom man klarer å overbevise en av de andre deltakerne om at man er til å stole på. Altså tilnærmet Mission Impossible. Vinneren av serien skal få det ærefulle oppdraget å offentliggjøre neste års fredsprisvinner. En skikkelig gulrot, dette er tross alt en multinasjonal TV-sending. Mens taperen må lære Solbergbrødrene engelsk, helt fra scratch.

Så nå er det bare å spre budskapet. Hvis du har kontakter i realitybransjen, er det bare å tipse i vei, jeg er åpen for å selge idèen min så dyrt som overhodet mulig.

I mellomtiden er det bare å stålsette seg, og håpe på at neste generasjons statsledere følger bedre med i engelsktimene.

Eller for å sitere vår alles kjære Petter Solberg:
It`s not only only, but but!

Før lyset brenner ned.

Har du tenkt over hva slags stearinlys du bruker?

Jeg må innrømme at de eneste kriteriene jeg kjøper stearinlys etter, er farge og form. Og kvalitet, selvsagt. Kubbelys som renner ut over duk og bordplate blir ikke handlet inn flere ganger. Som storforbruker av stearinlys er det imidlertid det estetiske som kommer i første rekke. Det er koselig med stearinlys, jo flere jo bedre.

Forholdet mitt til stearinlys har derfor vært helt ukomplisert. Til i dag. For hva skuer mitt øye når jeg sitter med kaffekoppen og dagens avis? Jo, en artikkel om hvorfor man må velge svanemerkede stearinlys!

Jeg visste ikke at stearinlys kom med svanemerking. Jeg visste ikke engang at det var behov for noen svanemerking av dette, og hvis det skulle være noe behov, trodde jeg at det var selve prosessen som ble vurdert, altså om fabrikken drev med mye utslipp underveis.

Så feil kan man ta. For bare hør:
"Bruk snille stearinlys. I 2010 importerte vi 25 000 tonn stearinlys til Norge (...) Dersom alle brukte svanemerkede lys, ville det kutte CO2-utslippene like mye som å fjerne mer enn 21 000 biler fra veiene!"

Det er jo så man rent setter kaffen i halsen. Og egentlig tror jeg ikke helt mine egne øyne heller. Enkel hoderegning sier nemlig at 1 tonn stearinlys slipper ut nesten like mye CO2 som en bil. Og selv om 1 tonn stearinlys er mye, så trodde jeg ikke at det tilsvarte en av husholdningens miljøverstinger.

Forklaringen er forsåvidt logisk nok. For de miljøskadelige lysene er laget av parafin og andre oljeprodukter, og gir derfor fossilt utslipp når de brenner. Mens de svanemerkede er laget av minst 90 prosent fornybar råvare.

Jeg ser den. Jeg tar det til og med innover meg. Men ikke helt uten protester. For nå synes jeg det begynner å bli vanskelig å være miljøbevisst her. Poenget må jo være å gjøre det så ukomplisert som mulig for den enkelte å være hverdagsmiljøvennlig. Hvis det er så farlig å la meg bruke stearinlys som ikke er av stearin, men av parafin, så ikke selg meg det! Herlighet, i gamle dager brukte de tran! Ikke slik å forstå at jeg vil tilbake til tiden da lys luktet råtten fisk, da foretrekker jeg å slippe ut litt CO2 når det mørkner.

Dette gjelder sikkert en hel haug med andre produkter som jeg ikke aner er miljøfarlig engang. For med jevne og ujevne mellomrom, dukker det opp slike regnskap i avisene. Hvor mye utslipp frakten av min nye T-skjorte medførte. Hvor mye metan som slipper ut i atmosfæren fordi kuer - og faktisk mennesker også - produserer denne miljøsynderen. På helt naturlig vis.

Man kan jo lure på hvem det er som sitter og tenker ut alt dette. Som på ramme alvor regner ut hvor mange biler man kunne fjernet fra veinettet sett opp mot bruken av stearinlys. Det neste nå blir vel at man regner ut hvor mange tonn lys som går med under diverse "Tenn Lys" aksjoner på nettet. Det er ikke få.

Ikke misforstå. Jeg er ikke mot miljøvern. Jeg er for reduksjon av utslipp. Og enten man tror at drivhuseffekten er en konspirasjon, er skeptisk fordi vi har hatt en kald vinter, eller tar alle varsku på ramme alvor, så tror jeg fortsatt at Moder Jord trives best uten at vi forurenser og spyr ut miljøgifter. Men det er ikke det dette egentlig handler om.

Når man til og med må passe på å kjøpe svanemerkede stearinlys, tror jeg det fort virker mot sin hensikt. Selv om det i seg selv ikke er vanskelig å legge dette i handlekurven. Det blir bare for mye å passe på, vi resigneres. Fordi vi også sløves. Og ærlig talt, er ikke mitt lille stearinlys bare en mikrodråpe i det store havet? Sammenlignet med kullkraft i Kina og bilpark i USA?

Men det er nå engang slik at store sjøer består av et hav av små dråper. Som gjør hver og en av oss til medansvarlige. Og jeg forstår at slike miljøregnestykker, hvor alt regnes om til CO2, er ment å skulle opplyse oss, å gjøre deg og meg mer bevisst på våre valg. Jeg ber bare pent om at vi prioriterer det som er viktig. Slik at vi ikke ramler av lasset.

Og lar kuene fise i fred.

Service? Ja takk!

Jeg innrømmer det så gjerne. Jeg liker god service. Jeg liker også å bli oppvartet av og til, både hjemme og borte. Det må ikke være noe stort og prangende, snarere tvert i mot. En kaffekopp langs sidelinja under en iskald fotballkamp gjør alltid dagen bedre. Noen som har bakt kake. Eller en hyggelig ekspeditør i butikken. Som forstår når jeg bare vil kikke, og holder seg på passe avstand. En trivelig stemme i telefonen når jeg har noe som må ordnes er også fint.

Veldig ofte blir jeg glad der og da. Dette gjelder særlig kaffekopper og kakestykker. Men når vi kommer til hyggelige ekspeditører, og trivelige telefonstemmer, så tenker jeg ikke så veldig over det. Det er lissom sånn det skal og bør være, at man er hyggelig i møte med andre.

Men innimellom møter vi på folk som garantert har stått konsekvent opp med det gale benet i lang tid. Det er umulig å opparbeide så mye irritasjon fra de står opp til de treffer oss, instinketet mitt sier at disse personene har brukt mye energi på å finforedle kunsten å være ubehagelig.

Selv møtte jeg på en slik artsrepresentant for noen få dager siden. I en skranke. Av alle steder. Jeg mener, hvis man ikke liker mennesker, så må det da vel finnes andre steder å arbeide enn der hvor alle personlige henvendelser finner sted?

Fredag formiddag. Jeg satt på et venteværelse i en uendelig kø som sneglet seg avgårde. Mitt ærend tok i utgangspunktet i underkant av 5 minutter. Etter nesten en halv time, uten at køen hadde rikket seg i riktig retning, sa nakkeprolapsene mine i fra om at nå var det nok. Enten måtte jeg få ting unnagjort, eller så måtte jeg dra hjem. Jeg tok derfor mot til meg, og beveget meg i retning av skranken.

Jeg liker ikke å snike i køen. Det skal gode grunner til for at jeg ber om dette. Men det at jeg måtte hjem hvis det ikke skjedde noe, anså jeg der og da som en god grunn. Det var ihvertfall forsøket verdt. Å la personen i skranken vurdere om de kunne smette meg inn, eller be meg om å komme tilbake en annen dag.

Det var som å begå en forbrytelse. Midt på høylys dag, i full offentlighet. Egentlig, når jeg fikk tenkt meg om, synes jeg at personen burde beklaget at køen var så lang, men dengang ei. Jeg fikk i stedet en reprimande som lignet mistenkelig på kjeft, og ble nærmest beskyldt for å ville snike på bekostning av andre syke. Høyt og tydelig, slik at det ikke skulle være tvil hos noen på venterommet om hva som var samtaleemnet.

Jeg burde ha gått. Virkelig. Men bet tennene sammen, og bestemte meg for å vente litt til. Og underet skjedde, en av kollegaene hadde hørt samtalen og kom meg til unnsetning. Heldigvis, jeg slapp å dra hjem med uforettet sak. Og 5 minutter etterpå, var jeg ferdig. Det var heller ingen på venterommet som spratt opp og skjelte meg ut fordi jeg hadde sneket. Egentlig tror jeg de var adskillig mer forståelsesfulle enn Stalin bak skranken.

Dette har, som du sikkert skjønner, fått meg til å tenke litt. For det er jo dessverre ikke noen enestående episode. Jeg har blitt regelrett hudflettet av en saksbehandler hos NAV fordi vi var så vanskelige å ha med å gjøre i forbindelse med en svangerskapspermisjon for noen år siden. Det vanskelige var at vi delte permisjonen likt, og saksbehandler nektet oss i første omgang å la far ta halvparten. Helt sant, tro det eller ei. Sånt blir det fort diskusjoner av. Jeg håper virkelig ting har endret seg positivt de siste årene.

Men det er jo ikke bare jeg som opplever slikt. En nær slektning av meg opplevde å ikke få skoleplass i Tromsø. Fordi han hadde fått skoleplass i Tønsberg. Men foreldrene hadde flyttet, og familien hadde meldt flytting til Tromsø lang tid i forveien. Men nei, sa saksbehandler, han har fått plass i Tønsberg. Der kunne han imidlertid ikke gå, fordi han hadde bostedsadresse i Tromsø. Forvirret? Saken ble til slutt løst etter 2 møter med saksbehandler, som på ingen måte fremstod som sympatisk.

Og her tror jeg vi er ved en kjerne. For det er akkurat som om vi - som i offentlig sammenheng ofte omtales som "brukerne" - egentlig er litt i veien. Eller vi pønsker på noe vi ikke har rett til, og skal derfor behandles med mistro. For å hindre at vi tusker til oss noe. Eller ikke følger systemet til punkt og prikke. Og jobben bak skranken hadde egentlig vært verdens beste jobb, hvis det ikke hadde vært for alle brukerne. Som bruker opp tid og krefter til en stakkar som i all hovedsak er overarbeidet fra før.

Men hvis man føler at systemet er viktigere enn menneskene, så er det kanskje på tide å finne seg noe annet å gjøre? Filetere fisk, for eksempel, der kommer fisken på rekke og rad og i fint system. Like mange i hver eske. Og de er så døde at de neppe finner på å protestere, eller ødelegge rytmen i arbeidet.

Det er litt enklere med sure ekspeditører. For er de sure nok, så handler man jo bare et annet sted. Og rykte om dårlig service er ikke noen god forretningsidè.

Så takk til alle dere som gjør dagen triveligere. Enten dere er i det offentlige eller i det private. Eller langs fotballinja med en kaffekopp en iskald dag i mars. Som gjør dagen litt bedre for de du møter. Bare ved å være hyggelig. For man må ikke være snerpete for å sette grenser. Man kan faktisk være både blid og bestemt på èn gang. Det er kanskje en klisjè, men jeg tror faktisk på at man ofte oppnår mer med et smil.

Eller som JanErikVold sier i ett av sine dikt:
Smil - og du får en støvel plassert mellom øynene.

Smil likevel.
:)

 

  

Paradise Hotel

Hurra! Paradise Hotel er tilbake på skjermen. Programmet vi alle har savnet, i folkeopplysningens tegn. For det må jo være folkeopplysning som er meningen her.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har sett så fryktelig mange episoder gjennom årene, muligens fordi jeg anser meg selv som relativt opplyst, men etter å ha zappet innom i går, må jeg si at jeg har lært ting jeg ikke ante eksisterte. Vi kan selvsagt skylde på generasjonskløft, men de kløftene jeg så i går, hadde egentlig ingenting med generasjon å gjøre.

Den første jenta i vignetten, blir presentert med rumpa først. Et sterkt signal om at det først og fremst ikke er intellektet som skal bedømmes her. Deretter følger de andre deltakerne i tur og orden. Alle jentene i bikini, gutta litt mer påkledd. Så presentere de seg selv, og gullkornene strømmer på.

- Mine forventninger til guttene er at de er veltrente og kjekke.
- Hvis jeg møter den perfekte jenta, med den perfekte rævva, så  go for it!
- Her skal jeg være skikkelig drita i kveld.
- Når jeg får meg litt alkohol, da er jeg ganske gratis.
- Jeg er mitt eget forbilde.
Kremen av norsk ungdom. Nøye plukket ut av TV3`s castingteam.

Det stopper selvsagt ikke her. For jentene skal presenteres, og hva er vel bedre da enn et skikkelig fesjå. Hvor gutta sitter stablet sammen, og bedømmer jentene som må komme inn èn og èn. Og stiller veloverveide spørsmål i intervjurunden.
- Hva gjør du hvis det blir mye drama?
- Da stikker jeg med halen i beina!
Er jo sikkert ikke lett å holde styr på alle kroppsdeler. Både de man har og de man ikke har.

Men det er jo fornøyelig også. Som gutten fra Drammen. Som mest av alt håper på at det kommer ei jente fra Drammen. Hallo?? Hvis du vil møte ei jente fra Drammen, så drar du ikke til Mexico, eller? Mulig jeg er litt vel på hugget her nå, men er det ikke større odds for å finne jente fra Drammen i nettopp.... Drammen..?

Det går etterhvert opp for meg at geografi kanskje ikke er deltakernes sterke side. Noe som kanskje kan forklare hvorfor man leter etter Drammensjenter i Mexico. For når jentene har fått velge gutt, er det tid for videre presentasjon. Som hvor man er fra. Og jenta fra Stjørdalen har havnet på rom med en gutt fra Ålesund. Jeg trodde alle trøndere visste hvor Ålesund var. Egentlig trodde jeg ALLE visste hvor Ålesund var, men inte här. Og Ålesundgutten hadde visst aldri hørt om Stjørdalen før. Slå den!

Det skåles, vrikkes og poseres. Og det snakkes et språk jeg ikke helt forstår.
- Hu jenta er skikkelig fet.
Hvis noen hadde kalt meg fet, hadde faren for balletak vært overhengende. Men her er det ment som en kompliment!
- Jeg er en chill og laidback fyr.
Akkurat det med laidback forstår jeg. Chill tror jeg muligens er en blanding av grønnsak og intellektuelt illebefinnende. I skjønn forening.

Jeg gleder meg til fortsettelsen. Virkelig. Man kan jo ikke la seg provosere - dette er jo stor humor! Om enn noe ufrivillig fra deltakernes side. For gullkornene hagler!
- Han er ikke helt inni gruppa - det har vi skjønt fra dag èn (en særdeles oppvakt observasjon, med tanke på at dette er dag èn).
- Jeg spiller poker, men er helt ærlig og klarer ikke å lyve
- Hun er ei veldig søt jente. Det skal man ikke slå under et teppe
- Kanskje jeg vet noe som ikke alle andre vet, men det kan jeg ikke si, på en måte.

Eller som min kusine uttalte under fjorårets runde:
Det er omtrent samme mekanisme som når man passerer en ulykke. Man vet at man bør snu seg og gå videre. Men man må allikevel kikke.

Som du har skjønt, er mitt alibi - ved siden av det humoristiske aspektet - at jeg lærer så mye. F.eks. om hvordan ungdomsfylla virker på unge voksne som egentlig er for gamle til å defineres som ungdom. Også lærer jeg mye om hva mangel på selvinnsikt kan føre til når den blandes sammen med stort selvbilde og kroppsfiksering. Det er ikke alt jeg helt forstår ennå, men det er kanskje like greit.

Det toppet det seg imidlertid i reklamepausen, med kjeksprodusenten Oreo.
For et mer treffende slagord skal man lete lenge etter - "Vri, Slikk og Dypp"

Fortsettelse følger - garantert!

                                                    (bilde lånt fra TV3)

Forbryterspiren

Min kjære lille noffehund er ikke til å kjenne igjen for tiden. Jeg har egentlig store problemer med å forstå hva det er som feiler ham. For noe må det jo være!

Ikke er han syk. Helt sant. Han har akkurat vært hos veterinær i forbindelse med vaksine, og fikk bestått i alle ender.

Ikke er det noen kjent tispe med løpetid i nærheten heller. Kryss i taket, han klarer å gå tur nå uten å spise gul snø.

Ikke drar han i båndet heller når vi går tur. Uten så mye som et lite bjeff på gamle damer med rullator, eller barnevogner, eller biler, eller annet med hjul.

I går lot han en katt sitte i fred, helt uforstyrret, til tross for en avstand på 4 meter mellom seg og pus, uten bånd, fritt leide med andre ord. Men kattekreket fikk ikke så mye som et bittelite boff engang!

Ikke bjeffer han så mye når han står ute heller. Bare av og til - og da fordi han vil inn igjen.

Da oppvaskmaskinen skulle repareres for noen dager siden, satt han pent ved føttene mine i sofaen og adlød "bli"-kommandoen. Det har aldri hendt før, ikke når det er et helt nytt og spennende menneske på besøk.

Om ikke alt dette var nok, har han blitt forvandlet til en ekstremkoser. Stående, sittende, liggende, alt er lov bare han blir klødd og massert.

Jeg har rett og slett, for første gang, noe som ser ut som en veloppdragen hund.

Det har unektelig gjort meg mistenksom. Man trenger ikke stor erfaring med psykologisk krigføring for å skjønne at det er noen han pønsker på.  Problemet er bare at jeg ikke helt har sett hva det skal være. Det er jo for godt til å være sant, at mitt lille rufsedyr nærmest over natten har blitt så prektig!

Så nå går vi og sniker på hverandre. Jeg lurer bak hjørnet for å se hva han har fore. Og han later som ingenting. Hadde han kunnet plystre ville han gjort det. Som for å understreke sin uskyldighet.
Det er stille før stormen. Veldig stille.

For det kan da vel ikke være noe så enkelt som at han endelig har skjønt hvem det er som er sjefen? Og hva som forventes av en veloppdragen hund på 3 år, at det er stygt å bjeffe på barnevogner så babyer våkner, eller skremme gamle damer til en tidlig død...?

Men egentlig tror jeg ikke det. Han pønsker på noe. Og den dagen han forbjeffer seg, skal jeg være der. You bet!


                         Mamsens lille forbryterspire. Her i kamuflasjeutstyr

Begonia i farta!

Jeg hadde nesten gitt opp håpet. Denne vinteren har Kong Vinter vist så stor styrke at en ny vår nærmest virket usannsynlig. I stille protest har jeg vendt kalenderen èn måned frem i tid, det lyser april mot meg - det kan jo ikke skade å heie litt ekstra på den i år.

Det er allikevel nå det skal såes. Så alt av frø fra i fjor ble hentet frem fra glemselen. Har lært om "forsåing", hvor man tager et par-tre av hver frøslag som man sanket fra fjorårets blomsterflor, og sår de i forkant av alt det andre for å sjekke at det er futt i dem, at de orker en ny sommer, med nye blomster, avkom som skal får pryde vinduskarmen min først, før de blir satt ut når faren for nattefrost er omme.

Som tenkt, så gjort.

Jeg kan virkelig ikke huske at jeg sanket så mye frø. Og hvis du tror du har et lite deja-vu nå, så har du ikke det. For dette føyer seg jo bare inn i rekken av frø etter at jeg gikk småbananas på Impectas frøhandlerside. Der trenger jeg til gjengjeld ikke å så noe som helst i forkant, utfordringen blir mer å finne plass.

12 arter står nå og holder meg på pinebenken. Med håp om at mirakelet skal skje i år igjen. At det ut av det minste lille frø skal vokse frem en hel plante. For det er jo helt utrolig at det i det hele tatt lar seg gjøre. Hver eneste vår. Og det i min egen vinduskarm, kun hjulpet av jord, vann og lys.

Jeg har voktet disse frøene hver eneste dag i snart en uke. Pluss en knoll. For midt mellom alt av selvsankede frø, fant jeg en begoniaknoll. Som hadde funnet det for godt å begynne en bitteliten spiring til tross for at det lå mørkt og tørt inni kjøleskapet mitt. Hjertet mitt hoppet nesten over et slag, plutselig gikk det opp for meg at Kong Vinter ikke har All Makt likevel. Det blir vår igjen, snøen ute smelter, fuglene skal snart finne seg en make, og jeg skal atter sitte ute på verandaen med en kaffekopp mellom hendene og jord under neglene. Samt en liten noffehund som hjelper til med å grave opp det mamsen har gravd ned. Han er god til akkurat det.

I dag tittet de første begoniabladene opp fra jorden, pluss en spire fra en cherrytomat - og jeg ble så glad! Helt nye blader. To små vekster som ikke vet at vinteren ikke er helt over ennå. Det er nesten som om vi har blitt enige om en feller forståelse. Som om vi sammen har vendt kalenderen èn måned frem.


For før eller siden får vi rett :)

Sydamen

Som husmor og mams  med et snev av praktisk sans, er det ikke til å komme forbi. Symaskinen må til pers innimellom, enten man vil eller ei. Som i går, da en pute som hadde ventet på omsorg siden sommerferien, endelig skulle få sin renessanse.

Det starter som regel ganske likt. Symaskinen hentes frem, sammen med reparasjonsobjekt, knappenåler og en munter melodi. Jeg ser for meg en hyggelig stund hvor kreativitet og nytte smelter sammen i skjønn forening.

Litt planlegging - men aldri mye av gangen - under nøye vurdering må også til. Lapper som skal festes prøves i forskjellige posisjoner. Eller størrelsen på pynten til puta som skal få en liten oppfrisker. Kanskje finner jeg en morsom og dekorativ knapp, eller et bånd jeg har tatt vare på til en slik anledning.

Så setter jeg meg ved symaskinen. Strategisk plassert på kjøkkenbordet, rett ved kjøkkenvinduet som gir godt lys sammen med taklampen. Kaffekoppen har fast plass rett ved høyrearmen, og er jeg riktig rampete har jeg noe godt i en skål ved siden av også. En riktig koselig stund kan tunes inn og nytes.

Stoffet legges på og klemmes på plass med det kjennerne kaller foten til symaskinen. Jeg trykker på pedalen. Venter på noe som ligner lyden av en vennlig snekke i godmodig tøff-tøff-fart.

Det skjærer seg allerede FØR jeg rekker å begynne. Snarere et hvin, og en tung sukk. Et stille stønn, en bønn om nåde. Og uten at jeg aner hvorfor, har trådene snurpet seg helt fast i alt av stoff, undertråd og overtråd er ikke mulig å skilne fra hverandre.Snekka har tydeligvis gått på grunn.

Jeg har fortsatt mitt gode humør i behold. Lalala, traller litt videre, finner frem en saks og begynner å klippe løs det som skal bli et lite kunstverk. Kikker litt i en bok om symaskiner, finner ut at det er noe som heter spenning, og justerer deretter hvor stramt trådene skal sitte.

Nytt forsøk.
- Jafsemumsejafse
Det er heller ikke noen snekkelyd. Sukker litt oppgitt, finner frem saksen, og begynner å klippe i en ny trådknute. Bare for å oppdage at symaskinen har spist opp deler av stoffet, som befinner seg langt nedi hullet der undertråden kommer opp. Nytt sukk, melodien stilner litt også, må fjerne boksen foran, åpne lokket, dra ut spolehuset, dra i undertråden...

Det sitter bom fast. Det jæv#%& stoffet sitter så fast at det ikke er mulig å lirke det ut på noen human måte. Jeg må ta spenntak i kjøkkenbordet, passe på at jeg ikke velter overende sammen med knappenåler, kaffe, smågodt og fandens oldemor!

Det er ikke å unngå at svært lite barnevennlige gloser strømmer ut i fri dressur. Det skal da vel for HÆLV%&# ikke være nødvendig med et #&% grunnkurs i fribryting for å kunne sy en rett søm! Og i alle mine håndbøker, står det ikke et eneste ord om hvordan man foretar nødhjelp når dette skjer! Jovisst har jeg hatt maskinen på service, og jovisst har jeg lært om trådspenning og prøvelapp, men det skjer jo likevel!

Trådflokene blir fjernet. Setter på en prøvelapp. Trykker pedalen ned.
- Tøff-tøff-tøff...
Symaskinen går feilfritt. Jeg puster lettet ut, og finner frem prosjektet mitt igjen. Tar en slurk kaffe. Litt smågodt. Senker skuldrene. Nå kan jeg endelig komme ordentlig i gang.

Pedalen trykkes ned. Nålen går opp og ned. Lyden er vakker. Men hva har skjedd? Stoffet beveger seg ikke, men står bom stille! Alle de nennsomme stingene blir plassert pent oppå hverandre.

Det er ikke lov! Det er simpelthen bare ikke mulig! Og alle de fine stingene på ett og samme sted har SELVSAGT sørget for at stoffet ikke denne gangen heller lar seg rikke uten muskelkraft. Det er i grunnen helt greit at det kun er hunden som er hjemme nå. Full språkopplæring i nordnorske fyndord kan godt vente en stund til for familiens håpefulle små. For her er det plutselig veldig mye å ta av!

Etter en lett dissikering av symaskinens nedre deler, oppdager jeg at det er noe som mangler. Jeg vet bare ikke hva. For noe er utvilsomt borte, den delen som skal hjelpe maskinen med å skyve stoffet fremover. Men hvor i heite den har blitt av, og hvordan den kan forsvinne, står heller ikke i noen bruksanvsining. Jeg kjenner at det begynner å koke litt i topplokket. Her har jeg ordnet alt ferdig, satt stoffet sammen med knappenåler, vært supernøye med oppmålingen, så skjer dette? Også jeg som hadde maskinen på service rett før jul!

Jeg kapitulerer. Og finner frem reserveløsningen. Min gamle symaskin, den som ikke sier tøff-tøff-tøff, men rasle-skrangle-dunk-dunk-dunk, som hopper bortover bordet i hvert nålenedslag. Men den virker.

To timer senere har jeg puten ferdig. Kaffen står kald i vinduskarmen, jeg har glemt den underveis i kampens hete. Men er strålende fornøyd med resultatet. Jeg vant!

- Og hva dumpet så ned i postkassen min i dag? Hold deg fast: "SY!"
En bok fra Hobbyklubben om syingens edle kunst. Spekket med lekre oppskrifter, og til og med en veske med både mønster og stoff i pakken! Men ikke et eneste ord om trådknuter og fribryting. Rent lureri, med andre ord.

Jeg tror kankje jeg lar den støve litt i bokhylla først. Og samler litt motivasjon.
Men når sant skal sies, så er jo vesken veldig lekker... Og symaskinen er sikkert bare litt syk og trenger en ny service, det er jo ikke slik at det er meg det er noe galt med.... eller...? For hvis jeg bare lager mange nok prøvelapper først, så går det sikkert bra.

Hverfall hvis jeg passer på å vente så lenge at jeg har glemt alle frustrasjonene.
Og har med nok smågodt ;)

                                         (Bilde lånt fra Hobbyklubben)

Ski-VM på hjemmebane

Det er ski-VM på hjemmebane. Rene høytiden. Praktisk plassert i vinterferien, for de av befolkningen som praktiserer dette.  Selv er jeg i høyeste grad deltakende. Foran TV-skjermen.

Store idrettsprestasjoner strømmer til oss daglig. Dermed ikke sagt at det bare er å bestille gull, så kommer det rekende av seg selv. Og denne gangen har det vært stort fokus på hva som må til å for å klare å henge med blant de beste. "Mitt liv som Northug" ruller hver kveld. Små reklamesnutter om hvordan det er å være en 25åring som aldri er på fest. Gamle skiveteraner som intervjues om forskjellen før og nå.

Men når startskuddet går, skjer alltid det samme.
Dyp konsentrasjon. Besluttsomhet. Eksplosiv kraft idet startskuddet går. Villdyret våkner.

Det pustes. Det peses. Tilløp til krampe i muskler som presses til melkesyra bruser. Slimhinner løsner. Tårer renner. Krefter brukes til det ikke er mer igjen. Og litt til. Trangt farvann innaskjærs etterhvert som stivheten får overtaket. Store følelser, lykkerus. Men først smerte.Før seiersbrølet runger unisont med tilskuerne i Holmenkollen.

Jeg er rett og slett utslitt! Så får det bare være at det er feil å klage når vi gjør det så bra. Men nå orker jeg ikke mer. For som du skjønner, er ikke beskrivelsen over av langrennsløperne, men av meg selv som sitter med favorittputa i fanget for å ha noe å gjemme meg bak når det blir for spennende. Det gestikuleres og hoies, jeg er med fra start til stopp, og kjenner at dette har jeg ikke ligget i hardtrening for i det hele tatt. For når Marit ligger paddeflat i mål, ligger jeg paddeflat i sofaen. Og når konkurrenten løper alt bindinger og skidress kan holde for å tette igjen luka, da er faren for hjerteproblemer og manglende blodtrykk overhengende.

Mulig det er et alderdomstegn. Men jeg innser nå at jeg nok ikke er spesielt egnet for slike nervepirrende oppgjør. Det blir jo et dilemma også. Jeg kan jo ikke la være å se på heller, for da går jeg jo glipp av all moroa. Så nå er det bare å pakke pleddet godt rundt kroppen slik at man samler nervene pent sammen i en bunt. Jeg kapitulerer. Bort med is i rubben. Frem med kaffe, kvikklunsj og kubjeller.
Og direktenummer til 113 i tilfelle akutt behov for båre.

Heia Norge!