Det er vel mer riktig å si at jeg er litt fascinert av fenomenet. For dypest sett er det jo bare en hel rad av episoder som til syvende og sist går rundt i ring - hvis man da i det hele tatt finner veien tilbake.
For egen del startet det med Forviklingar. En serie som satte dype spor i et barnesinn. Min heltinne i serien var Jessica. En spik spenna og fullstendig gal dame som det hadde gått litt bratt utfor med. Hun hadde rødt hår, flakkende blikk og en underlig stemme som avslørte at hun mest sannsynlig ikke kom fra samme planet som resten av befolkningen. Katten min ble selvsagt oppkalt etter henne. Den var også gal.
Det besynderlige er at NRK valgte å sende Forviklingar - som jo var en såpeparodi - FØR en ekte såpeserie. Vi fikk mao parodien først. Men når statskanalen endelig bestemte seg for å satse, ble det virkelig fart i sakene. Og dynene. For i Dynastiet fikk ingen dyner ligge lenge i ro. Og jeg tror Alexis var innom de fleste av dem. Episode på episode med glitter og stas, parnerbytte, mordmistanker, intriger, konkurser - og sist, men ikke minst: "The Long Lost Son" som tilbakevendte. Både fra koma (med nytt ansikt!!) og fra kidnapping.
Etterhvert ramlet jeg helt av. Men såpeseriene fortsatte ufortrødent. Med de samme elementene som Dynastiet, Dallas og Falcon Crest. Men uten samme grad av glamour. Og da ble det lissom ikke helt det samme. Ingen Melissa i sin nye Ferrari. Eller Lance i bar overkropp på kampsporttrening.
Glamour, ja... "The Bold and the Beautiful". Den fikk jeg noe ufrivillig med meg tidlig på nittitallet via en av familiens gamle. Hun bare måtte ha med seg begge episodene daglig. Først gårsdagens episode, så dagens. Vi kunne stille klokka etter dette. Og vi som var på besøk, måtte pent sitte stille og følge med. Noe som forøvrig ikke var så vanskelig, da det ikke hadde skjedd noe som helst siden forrige gang. De samme intrigene ble tværet ut, den peneste var den snilleste, den gamleste var heksa, den mindre pene var både slem og klumsete, og alle lå med alle.
"Det er sånn virkeligheten er", sukket den gamle henført. Og jeg tok meg i å lure på hva slags hemmelige liv hun levde når vi lukket døren etter oss. Det var forhåpentligvis noe spennende. For ingen av oss hadde vært i koma for så å dukke opp med nytt ansikt. Men at det gledet en gammel dame, er helt sikkert.
Jeg har ikke sett mange episoder av Hotell Cæsar. Men det er vel på tide at Jens August får seg en ny koma snart..? Og Ninni bør jo dukke opp igjen, med Georg som selvsagt ikke var død likevel, bare halvdød. De har levd glade dager på en øde sydhavsøy, men kommer tilbake fordi pengene er brukt opp, Georg har fått behov for små, blå piller, og Ninni er gravid med tvillinger og må slutte med dop.
Egentlig må det være fantastisk morsomt å være manusforfatter til slike serier. For ingenting er usannsynlig. Trenger du et barn til - VIPS dukker det opp en datter som alle trodde døde i en mordbrann. Trenger du en som kan ødelegge ekteskapet til en forhatt svigersønn - VIPS ansetter du en personlig trener, aller helst en damemagnet med en snuskete fortid du kan bruke mot ham. Og jo verre, jo bedre.
Til min store overraskelse, oppdaget jeg at Glamour fortsatt sendes. Og de er der alle sammen, den pene, den gamle heksa, den mindre pene slemmingen og kjekkasen. 20 år eldre, men fortsatt med de samme damene som sikler rundt.
Historien kunne jeg hoppe rett inn i. For den var også den samme.
Da foretrekker jeg heller reprisen på Dynastiet. Nostalgikick på ettermiddagene. Krystle som gråter, Alexis i skumbad med champagneglass og en ny mann, Blake med en bekymret rynke mellom øynene. Skulderputer og make-up som ikke levner tvil om hvilket tiår man befinner seg i.
Og vil du ha serier med masse logikk, blottet for glamour, kan man jo alltids se på Derrick :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar