Endelig advent!

Endelig er advent her. På ordentlig. Endelig har barna fått bake pepperkaker uten at mor kommer med formaninger om at julen ikke starter i midten av november.
Og endelig kan det pyntes.

Jeg gleder meg like mye til det hvert eneste år. Å ta frem esken med adventspynt. De utvalgte tingene som får æren av å stå fremme i hele desember, år etter år. Kirken med spilledåse i klokketårnet, som jeg fikk til jul som åtteåring. Adventslysestaken som jeg kjøpte til min aller første leilighet. Julestjerna i vinduet som husbonden og jeg kjøpte til den aller første julen vår sammen i nytt hus. Og englene mine. Det har blitt noen engler gjennom årenes løp.

Hver gang jeg kommer inn i et julepyntet hus, føler jeg at jeg blir enda bedre kjent med de som bor der.  For du finner ikke et eneste hus som er pyntet likt, til tross for at vi ofte har de samme tradisjonene. Selv har jeg som sagt en forkjærlighet for engler. Jeg liker tanken på beskyttende engler, fremfor lunefulle nisser. Min gamle bestemor, derimot, elsket nisser. Jeg prøvde å telle nissene hennes en gang, men kom ut av tellinga på rundt 350, og da kun i stua. Jeg kan ikke huske at hun hadde en eneste engel, og hvis hun hadde det er jeg sikker på at den hadde hvitt skjegg og rød lue.

Som barn opplevde jeg å komme til et hus hvor de ikke hadde stjerne i toppen av juletreet. I stedet hadde de en spiralformet dings. Jeg kan fortsatt kjenne hvor bestyrtet jeg ble, tenk å bytte ut stjerna! Fortsatt lurer jeg på om det var støtdemperne til bilen som var demontert og vakkert dandert med glitter. Det eneste som er sikkert er at det gjorde såpass inntrykk at jeg fortsatt husker det. Man synger jo tross alt ikke "og høyt i toppen den blanke støtdemper!"

Jeg husker også første gang jeg så et juletre med fargede, blinkende julelys. Det var det flotteste juletreet jeg noensinne hadde sett. Og for ei stjerne i toppen av treet! Blinkende i rødt. Åååh som jeg ønsket meg et blinkende juletre, bare jeg ble stor og kunne kjøpe et selv.

Det er rart hvordan smaken forandrer seg. For når jeg ble stor, kom det aldri noe blinkende juletre inn i stua. Til gjengjeld la min utkårede og jeg om ruten til kveldsturene våre i adventstiden. En ny nabo hadde nemlig en blinkende adventsstjerne som var så fargesprakende at man ble rent svimmel bare av å se den fra veien. Jeg sto og fniste hver gang jeg så den, det så jo ikke helt bra ut. Men jeg er sikker på at de hadde lykkelige barn :)

Den mest minneverdige julepynten er det imidlertid min lillebror som har stått for. Som skårungen i firmaet, fikk han æren av å pynte til julebord. Verkstedhallen ble behørig ryddet, maskinene skjult med hvite duker. Her skulle det ikke spares på kosen og julestemningen.

Lys og servietter ble også kjøpt inn. Flotte servietter, perfekt til dukene, både de som lå på bordene og de som lå dandert over maskinene. Og lysene var ikke bare vakre, de var praktiske også. Som skapt for et julebord hvor det fort kunne bli en akevitt eller to i begge bena. Stødige kubbelys med ekstra brannsikring. Noe som jo er lurt når man skal være sammen ut i de små timer. Stolt og fornøyd med egen innsats på pyntefronten, ønsket lillebror velkommen til fest. Til hvitpyntede bord med matchende servietter og lys.

Jeg ser jo det praktiske i det, jeg skal gi ham den. Jeg tror bare ikke at det er så vanlig å pynte til julebord med gravlykter.

Siri-influensa

Det begynte med et nys.
Et litt kraftig nys, så et snufs, etterfulgt av noe som ble dratt gjennom nesen og videre innover i luftveienes irrganger. Jeg sukket tungt, og la meg på sofaen i ren utmattelse.

Denne i utgangspunktet uskyldige handlingen, frembragte noe tilnærmet panikk i resten av familien. "RED ALERT, CODE BLUE". Eller noe sånt, hva det nå enn betyr. Familien gikk øyeblikkelig i katastrofeberedskap, pledd ble funnet frem, tevann ble satt på, peisen fikk ekstra vedkubber. Så ble jeg overlatt til meg selv. Min kjære, herlige familie tar så stor hensyn til mor, at hun får ligge helt alene i hovedetasjen. Til tross for at 2.etasje kun inneholder soverom og bad. Det er kjærlighet, det.

Det er ikke fritt for at det blir noe ensomt. Jeg mener, jeg er jo veldig ikke i form. Og det er ikke alltid at de hører mine forsøk på å oppnå kontakt. En svak, hviskende stemme som påkaller hjelp. Da er det godt at jeg har mobilen rett i nærheten, og kan sende små tekstmeldinger hver gang jeg trenger påfyll av noe, eller en hånd som måler graden av feber i min overopphetede panne.

Jeg kan jo ikke noe for at jeg er syk. Jeg mener, jeg er virkelig ikke frisk, luftveiene snurper seg sammen, øynene svir, ørene verker, hodet er eksplosjonsklart og slimhinnene flyter ut av mitt stakkars legeme.
Men jeg klager ikke. Ikke bittelittegranne engang. Kun slørete øyne som kommuniserer matt med mine Nærmeste Pårørende.

Jeg er i tillegg veldig, veldig svak.  Men jeg bærer det med Verdighet. Små klynk fra sofaen er alt jeg orker å sende av signaler til omverdenen. Fordi jeg trenger Omsorg og Pleie, en våt klut over pannen eller en varmeflaske ved føttene. Jeg passer på å ikke si så mye, jeg vil jo ikke være til bry. Men små sukk og litt ralling er ikke til å unngå, jeg tror faktisk at det ikke er så mange her i verden som er så slapp og forkjøla og elendig som meg akkurat nå. Allikevel er jeg tapper. Ingen er så tapper som meg akkurat nå.

Da er det godt jeg har lap-top. En kjær venn, som kan hjelpe meg med å slå ihjel tiden, samt forberede verden på at jeg ikke vil bli å finne utendørs de nærmeste ukene. Facebook er fin til denne bruken. For dette kommer nok til å ta lang tid. Jeg har nemlig ikke så lett for å få de vanligste virusene, mine virus er gjerne små mutanter som med nok tid kommer til å true verdenshelsen. Svineinfluensaen blir barnemat i forhold når Siri-influensaen sprer seg over landegrensene.

På statuslinjen til en kjær venninne leser jeg følgende:
"Lim dette inn dersom du kjenner en mann som har overlevd en forkjølelse".
Mine medsøstre kommenterer med rå virituell latter og erfaringsutveksling.

Jeg føler meg straks litt lettere til sinns. For i all min elendighet, utmattet av feberfantasier og kaldsvette, går det opp for meg. Det kunne vært verre. Jeg kunne vært mann.

Da hadde jeg vært syk, da.

Balkan Airlines

Det er et fenomen som aldri slutter å forundre meg.
Hvis jeg forteller at jeg har flyskrekk, så kommer alle med sine flyhistorier. Og da snakker vi selvsagt om flyhistorier av den dramatiske sorten. Som om ikke skrekken sitter godt innabords allerede. Alt fra historier om kraftig turbulens, til strømbrudd i kabinen. Jeg har egentlig ikke noe behov for slike historier.

Jeg har også opplevd en flykaptein som kjekt utbrøt over callingen:
- "Vi har en liten teknisk feil med hydraulikken her, men vi klarte å få denne damen hit fra København, så vi får henne nok videre også". Ingen stor flyskrekkpedagog.
For ikke å glemme en vennlig mann som satte seg ved siden av meg på en avgang nordover. Fordi det var den eneste plassen som var ledig nærmest midtgangen. Jeg har jo flydd endel, og kjente derfor igjen prosedyrene han gjennomgikk. Sikkerhetsprosedyrene. Jeg tror han så mitt noe spørrende uttrykk, han kom iallefall med følgende forklaring:
- "Du skjønner, jeg er pilot. Og går det galt, må jeg vite nærmeste vei ut".
Videre kunne han fortelle at han alltid lyttet etter ukjente lyder.
Jeg ble ikke spesielt beroliget.

Du har sikkert skjønt det. Jeg har et snev av motvilje mot å fly. Det har imidlertid vært verre. Mye verre. Men i 1998 fikk jeg et flyskrekkurs av de sjeldne. Og kursholderen var ingen ringere enn Balkan Airlines.

Lillebror og jeg fant ut at vi skulle dra på ferie sammen. Lillebror var akkurat ferdig med russetiden, og tilsvarende blakk, så vi måtte finne noe billig. Valget falt derfor på Bulgaria. Billig reise, billig hotell og billig opphold forøvrig. Og sol og strand.

Reiseklare og litt spente, står vi på Gardermoen og venter på at vår flight skal bli ropt opp. Det er først da vi stusser litt, for ingen av oss klarer helt å plassere initialene til flyselskapet som står på billetten. Men enn så lenge aner vi fred og ingen fare. Helt til vi kommer ut.

Se for deg følgende scenario:
Du skal ut og reise. Ute står det to fly. Det nærmeste ser flunka nytt ut. Blankt og fint og nypusset og lekkert. Ved siden av står det et fly som ser ut til å ha flydd gjennom to islandske vulkaner. Møkkete. Bulkete. Slitent.

Jeg ble litt urolig da jeg så det slitne flyet, men tenkte ved meg selv at INGEN norske reisebyråer sender folk opp i lufta med noe sånt.  Dette tenkte jeg intenst, helt til vi hadde passert det nye flyet og sto ved trappene til vår blikkboks. Bølgeblikk festet med binders, og tapet med gaffa for sikkerhets skyld. Hyssing og stifter. Om ikke bokstavelig, så billedlig.

Min første innskytelse var å snu. Ikke f... om jeg skulle opp i de greiene der. Men lillebror smilte til meg, og kom med beroligende ord av typen "ingen fly får landingstillatelse i Norge uten at det tekniske er i orden". Jeg tenkte ikke over det da, men det er jo totalt ulogisk. Jeg mener, det jo når det tekniske IKKE er i orden at du virkelig trenger landingstillatelse! Men jeg ble med inn. Og angret momentant. Lillebror var fortsatt litt ovenpå, han hadde søkt pilotutdannelse og hadde derfor litt flere nervemeter å gå på enn storesøster.

Helt til han tråkket gjennnom gulvet.

Jada, du leser riktig. I midtgangen var det rullet ut et teppe. Og under dette teppet var det et hull som lillebror tråkket gjennom. Der og da forsvant fargen fra ansiktet hans. Vi satte oss allikevel ned, det skal faktisk litt mer til før man gir opp et ferieforsøk. Litt kjekke kommentarer til hverandre, sikkert mest for å unngå at storesøster fikk hysterisk anfall. Jeg var uansett sikker på at det verste var overstått.

Jeg tok feil. Selvsagt tok jeg feil.

Under take-off datt klaffebordet ned. Du vet, det bordet som er festet i seteryggen foran deg. Jeg satt med stive armer forover for å holde det på plass. Alternativet var at det hoppet opp og ned og laget forferdelige lyder. Man smører ikke klaffebord. Over meg var det bagasje, på et hyllesystem utelukkende bestående av, ja, nettopp HYLLER. Uten dør eller annen form for sikring. Vinduet mitt manglet lister, og jeg var sikker på at det ville falle ut når som helst. Heldigvis satt jeg ikke noen seterader lenger frem. For der fant ei lita jente sammenkrøllet avispapir ved føttene sine. Brukt som tetningsmateriale i nok et hull i gulvet.

Utrolig nok kom vi oss opp i luften. Men etter denne opplevelsen hadde jeg behov for et privat ærend i de bakre gemakker. Jeg åpner opp døra - og der står det en murvegg foran meg av toalettpapir, fra gulv til tak. Det underlige er at dette ble lagret på det ene toalettet som hadde fungerende dør. Det andre toalettet krevde teknisk innsikt i form av full kroppstyngde for å få ned dørhåndtaket samtidig som man måtte løfte selve døren oppover for å få det klemt inn i riktig spor. Jeg tror fortsatt at dette var noe de gjorde med vilje for å avlede oss passasjerer en stakket stund. For når man virkelig MÅ og døra ikke lar seg lukke, så tenker man ikke på så mye annet. Selv ikke ombord i en hermetikkboks.

7 konjakk og 13 valium senere var det klart for landing. Skikkelig jagerpilotlanding. Nesa rett ned. Det er eneste gang noensinne at jeg har hengt i sikkerhetsbeltet på vei nedover. Kjent kroppstyngden søke bakken, mens magen søker oppover.

Det er ikke fritt for at jeg gruet til hjemreisen. Jeg snakket litt med vår mann fra reisebyrået om det. Hans forklaring på det hele, var at disse Tupolevflyene kunne bygges om til bombefly på få timer. Derfor var alt det tekniske tipp-topp, mens innmaten var mer simpel. Et gufs fra den kalde krigen. Og mammaen til jenta med avispapir og hull i gulvet hadde flydd denne ruten 7 år på rad. Jeg vet ikke om jeg beundrer hennes mot eller ei, personlig fikk jeg nok denne ene gangen.
 
Nå kunne dette sikkert forsterket min flyskrekk betraktelig. Men når man har opplevd at en blikkboks med vinger faktisk kan fly, at det går bra, man må ikke ha hele gulv for å klare å lande trygt, da er det helt uproblematisk å fly. Hvertfall nesten. Og da vi kom tilbake til Gardermoen, skulle jeg direkte videre med Braathens. Et nytt Braathensfly, men hele gulv og dører som funket. Det var som å komme til himmelen.

Bokstavelig talt :)

Lutefiskens hevn

Nå i helgen var jeg i lutefisklag. Uante mengder lutefisk var kunstferdig tilberedt, med alt tilbehør som hjertet og magen måtte begjære. Et særdeles hyggelig selskap, hvor lutefisken gikk ned på høykant, i følge med dertilhørende ekvatordrikke.

Hver gang jeg har en tallerken med dissende fisk foran meg, tar jeg meg i å lure veldig på hele Konsept Lutefisk. For egentlig er jo hele måltidet ganske så absurd! At noen har kommet på å gjøre lut til en viktig ingrediens i et ellers ganske ok fiskemåltid, er jo helt hinsides. For lutefisken lager jo ikke seg selv! Det svømmer ikke små lutefiskbarn rundt i sjøen og er redde for å bli fisket opp og lagt på tallerken sammen med bacon, brunost, lefse eller hva man har ved siden av. Det er ingen lutefiskmammaer som skremmer lutefiskbarna sine med horrorfortellinger om hvordan man havner i ei bøtte lut til man nesten har dødd enda en gang, dersom man ikke er snill og spiser opp agnet sitt til middag. Lutefisken er en konstruert fisk, og noen har vært først ute med dette også.

Og som ikke det er nok, så har det med årenes løp oppstått en helt vitenskap rundt tilbehøret. Brunost og torsk lagt i lut....?? Hallo...??? Dissende fisk og lefser...? Det kan jo ikke være godt! Men det er visst det.
Bacon har jeg ikke problemer med. Ei heller akevitt. Begge deler egner seg til å kamuflere smaken av det som er igjen av fisken, for de som har problemer med å svelge unna.

Jeg har en liten teori om at lutefisken ble oppfunnet av en gravid dame med "cravings". Du vet, når man full av hormoner blir helt desperat etter det mest utrolige. Selv fikk jeg en fantastisk trang til å spise sorte oliven sammen med appelsinjuice. Det var bare sååå godt! Saftige oliven og juice i samme munnfull. Av en eller annen merkelig grunn fikk jeg ikke gehør for at dette var en delikatesse. Det spredte seg derfor aldri utenfor våre fire vegger.

Jeg har også hørt om medsøstre som har slikket murpuss og gnagd på dørterskler, samt spist rå sild. En god venn av meg måtte stå opp kl. 03 om natta for å kjøpe Fox. Hormonenes makt er stor, og hvertfall i en gravid kvinnekropp. Det er derfor mer enn sannsynlig at lutefisken ble oppfunnet av en dame som bare MÅTTE ha lut. Og fisk. Sammen. Og siden dette var på en tid hvor det var lite med mat, så måtte hele familien spise dette. Ofte. Til slutt hadde de spist det så mye at de likte det, og derfra var veien kort til å invitere til verdens første lutefisklag. Logisk, ikke sant?

Nå kan det selvsagt se ut som om jeg ikke liker lutefisk. Langt i fra, når jeg får det servert slik jeg fikk det i helgen, er det et festmåltid. Men til og med fisk som nesten er ødelagt i prosessen før det er gryteklart, kan ødelegges enda mer bare kokken ikke har peiling.
Som første gang jeg lagde lutefisk til familien.

Det var 2.søndag i advent. Ingrid Espelid og jeg sto på kjøkkenet. Fisken var fanget på Meny, og Ingrid sto og smilte blidt til meg mellom to permer. På side 135 skulle Ingrid og jeg boltre oss i lutefiskens mysterier.
"Legg fisken med skinnsiden ned" Lett. Fiskebitene ble vakkert dandert.
"Dryss salt mellom lagene". Lett. Måtte bare ta bort det øverste laget med fisk slik at jeg fikk salt mellom lagene.
"Hell på 1 dl vann pr kilo fisk". Som skrevet så gjort.
Etter 10 minutters trekketid skulle familiens adventsmåltid serveres til tente lys og tindrende barneøyne.

Tadaaa! Lokket ble fjernet, middagen var klar!

Lutefisken var borte.
Helt borte.
Den hadde forsvunnet, rett foran nesen på kokken.
Med unntak av litt benrester og skinn som fløt i en slimete masse.
Stillhet, så en prøvende barnestemme:
"Det ser ikke så veldig godt ut, mamma".

Det ble bacon og lutefisktilbehør til middag den dagen.  Jeg konfererte også med Ingrid Espelid for å finne ut hvor jeg hadde tråkket feil. Vennlig - men bestemt - ba hun meg om å lese resten av oppskriften.
"Pass fisken godt, så den ikke forsvinner i gryten".

Etter dette tilberedes lutefisken utelukkende i stekovn. Hvor den ikke kan stikke av like lett, pakket inn i folie og med 3lags glassdør som siste skanse.

For vi snakker om Fisk med Attitude.
Hvis du ikke gir den full oppmerksomhet, forsvinner den.

Du disser ikke lutefisken. Den disser deg.

 

Fisk med Attitude

Sannheten om tannfeen

- "Mamma, finnes tannfeen?"

Selsagt måtte spørsmålet komme før eller siden. Minstejenta er snart 8år, og har således vært forskånet overraskende lenge for et par av livets harde realiteter. Som sannheten rundt tannfeens eksistens.
Jeg svarer allikevel litt prøvende:
- "Hvorfor spør du om det?"
- "Er bare en gutt i klassen som sier at tannfeen ikke finnes. Har han rett?"
Jeg drar litt på det.
- "Hvorfor vil du vite det nå?"
- "Fordi, vel!"
Med så slående argumentasjon forstår jeg at dette er noe hun vil ha svar på nå. Med en gang. Og jeg slipper ikke unna.
- "Er du helt sikker på at du vil vite det? Du blir ikke fryktelig lei deg hvis tannfeen ikke finnes?"
Et overbærende sukk fra den unge damen.
- "Finnes hun, eller finnes hun ikke?"
Jeg drar pusten dypt. Jeg kan jo ikke lyve. Selv om det jo er det vi foreldre faktisk gjør når vi putter penger på et glass og forteller at noen har lusket inne på barnerommet på jakt etter tenner. Det er på tide å avsløre løgnen vi har foret barna med siden tannfellingen startet. Sannheten må frem.

- "Tannfeen finnes ikke". Sånn nå er det sagt.

Reaksjonen kommer momentant.
- "Hva!! Finnes ikke???"
- "Nei, det er vi voksne som putter pengene i glasset"
- "Voksne??? Men jeg har jo en TEGNING som tannfeen har gitt meg!"
Au. Der fikk jeg den. Rett i retur. Fra dengang vesla funderte på hvordan tannfeen så ut, og mamsen tok i bruk sine begrensede evner som tegner.
Det demrer igjen hos åtteåringen:
- "Det var du!!!"

Da går det opp for meg.
Jeg har drept tannfeen.

Nå følger rettsaken, hvor veslemor er både aktor og dommer. Og jeg stiller uten advokat. Anklagen lyder på overlagt drap av tannfeen, samt bevisforspillelse, hindring av etterforskning, mened og  bedrageri. Full pakke.
Og nå kommer storebror på 9år støttende til. Vel og merke til lillesøsters unnsetning. Store brune øyne ser rystet på meg.

- "Mamma, hvordan KUNNE du?" Hjertet synker, jeg vet han har rett.
Jeg blir svar skyldig.
- "Du må jo SKJØNNE at hun blir lei seg!"
Jeg prøver febrilsk å forklare at jeg ikke hadde noen som helst anelse om at hun skulle bli så lei seg, og hun ville jo vite det. Dessuten gikk det jo veldig bra da han fikk vite hvordan det hang sammen.
- "Men mamma....jeg bryr meg ikke om feer. Jeg er jo gutt!!" Makan til teit mamma, lissom..

Noe sier meg at jeg ikke står veldig høyt på mammabarometeret denne dagen. Men etter en stund, når tårer er tørket og hikstene ikke kommer like hyppig, blir vi enige om at tannfeen finnes likevel. For i fantasien vår er alt mulig.

I morges kikket vesla på meg i badespeilet. Så kom det:
- "Mamma...? En av guttene i klassen sier at nissen ikke finnes.... Gjør han det..?"

Jeg går ikke i den fella en gang til. Jeg har allerede tannfeen på samvittigheten.
- "Klart nissen finnes. Det er bare ikke alle som har fantasi nok til å skjønne det"
 
Mord på julenissen skal ikke på mitt rulleblad.

Trio Fatale

Jeg har alltid beundret de som har en drøm, og går for det.

Det må ikke nødvendigvis være drømmen om rikdom og berømmelse. For noen er drømmen å bestige en fjelltopp eller en isbre som mange har besteget før dem. For andre er drømmen å kunne bestige en slak bakke uten hjelp fra andre. Store og små skritt som man tar fordi man har en drivkraft til å følge nettopp sin drøm.

Jeg kjenner noen fantastiske damer som har gjort nettopp dette. Fulgt en drøm. Kommet seg ut av egen stue og ut i verden. Den virkelige verden, den som ikke lever på Facebook eller i blogger.

I stedet for å sitte hjemme og sture, har de tatt tak i Sin Drøm. Drømmen om å lage et show hvor alle som har levd en stund kan kjenne seg selv igjen, enten i en sang eller en replikk. Drømmen om å stå på en scene. Ikke nødvendigvis noen stor scene, Ormelet på Tjøme er en forholdsvis liten sådan, selv om den har huset flere av landets storheter. Trioen har tatt saken i egne hender og gjort alt fra scratch. Helt selv. Laget manus, fikset låter, funnet musikere, PR.... Til og med kampen mot kiloene har vært en del av forberedelsene her. Offentlig slanking, sponset av en av byens virkelige proffer på svette og krampesmerter.

Trio Fatale. Et fantastisk navn på noen fantastiske damer. Navnet oser ikke akkurat av 40årskrise, slankepress og botoxbehov, men sier til gjengjeld noe om at man fortsatt kan være Femme Fatale, selv om livet har satt spor i form av strekkmerker og mørke ringer under øynene. Ikke at jeg påstår at de nevnte kvinner har strekkmerker og mørke ringer, bevares, men det handler om å ha guts til å by på seg selv med de kvaliteter levd liv faktisk gir.

Det er så lett å bli sittende fast i rutiner og hverdagsliv og en sofa som roper høyt når ungene har lagt seg. Det er så lett å glemme de sidene av seg selv som gjorde at man en gang for lenge siden hadde en drøm om hva man ville bli når man ble stor.

Som elleveåring ville jeg bli skuespiller. Og nonne. Og rallykjører. Helst på èn gang. Det var ingenting i mitt hode som tilsa at dette ikke passet sammen. Selvsagt kunne jeg bli akkurat det jeg ville! Kraftig inspirert av en film om bobla Herbie, som var en liten og sympatisk rallybil. Jeg tror det var der nonnene kom inn også, i form av statistroller. Jeg kan nemlig ikke huske at jeg på noe tidspunkt har hatt behov for å gå i kloster. Som elleveåring med drømmene i behold, ville det uansett ikke vært noe problem.

Jeg drømte også om å bli fallskjermhopper. Medfødt høydeskrekk ingen hindring, det er jo bare å hoppe, og ferdig med det.

Eller da jeg ville bli flyvertinne. Ikke fordi jeg hadde lyst til å servere kaffe og te og gi sikkerhetsinnstruks, men fordi jeg hadde flyskrekk. Det er jo helt logisk at man blir kurert for flyskrekk dersom man er flyvertinne. Klart det virker, hvor mange av dere har hørt om flyvertinner med flyskrekk...?

Som mamma møter jeg også barnas fremtidsplaner med jevne mellomrom.
- "Jeg skal bli lege uten grense, mamma!"
- "Å, det høres fint ut." Jeg kjenner at mammahjertet vokser stolt.
- "Jepp. Lege uten etisk grense!" Åtteåringen smiler fornøyd, humrer over egen vits og går. Gudene vet hvor det kommer fra..

Ellers går det i drømmen om kunstnertilværelse. Eller forfatter. Eller fotballspiller. Alt er mulig. Fordi livet ennå ikke har satt inn begrensningene, både de reelle og de bekymringene som det aldri blir noe av.

Så når tre helt vanlige damer som ikke er så vanlige likevel, klarer å sette opp et helt show selv, til stående applaus fra lokalpressens slaktemester, da blir jeg ikke bare imponert. Jeg blir inspirert. Jeg skal da jammen også klare det. Å følge min drøm. La tastaturet gå varmt, og kjeppjage angsten for refusjon.

Og svikter det litt i knærne underveis, vet jeg hvem jeg ringer. For Trio Fatale fjerner enhver skjelving i kneskålene, og erstatter det med trøkk og rockefot.

For som kjent begynner livet ved 40.
Jeg er bare 39   :)


Trio Fatale har to forestillinger igjen på Ormelet, Tjøme:
Fredag 26. november kl. 20.04
Lørdag 27. november kl. 20.04
Åpen bar
Billetter 250,- hos Boutique L, Torvgården, Tønsberg eller via tlf. 47 35 25 03, Sylvi

Ute på prøve

I år som i fjor som i forfjor må jeg ut på et noe ufrivillig tokt. Prosjekt Antrekk til Julebord.

Ikke at jeg ikke liker å kjøpe ny kjole, jeg drar gjerne kortet, jeg. Det er prosessen i forkant jeg sliter med.
For det er jo en skjebnens ironi. Akkurat idet vinterblekheten tar overhånd, da skal vi være lekre og dyriske. Tirrende Femme med stålkontroll på egen sensualitet. Enhver novemberdepresjon skal pyntes bort, frem med glitter og bling, høye hæler og aller helst noe bittelite blondefullt under den lille sorte. Og den lille sorte kan selvsagt ikke være den samme som man hadde i fjor. Det er helt utrolig hvor mange små sorte det er mulig å erhverve seg i løpet av et ganske gjennomsnittlig kvinneliv.

Nå har jeg ikke engang kommet til alt som er UNDER den lille sorte. For en trebarnsmamma med ditto mammakropp av den bløte og myke sorten, er den lille sorte kun den siste detaljen i en rakett med veldig mange trinn. Hold-in med strupestrikk - og ditto pustebesvær - er en kunst i seg selv å få til å sitte pent. Innsnurpet valk rundt kroppens midte er ikke sexy. Særlig ikke når resten av valken buler over strikken.
Dvask mage i skjønn forening med skikkelige struttepupper. Behørig tapet opp og samlet sammen i en killer-push-up som ikke levner noen som helst tvil om at alt som henger kan heises.

I tillegg har vi det kosmetiske. Sparkling, maling og høvling. Alt i riktig rekkefølge. Bryn skal nappes, ringer under øynene må bort, og kviser som man trodde hørte tenåringstiden til, vitner om at livet aldri blir rettferdig. 

Ikke misforstå, jeg klager ikke. Julebordsesongen er ikke så omfattende at jeg tar skade på sjelen av alt forarbeidet. Det er som sagt Prosjekt Antrekk jeg sliter med. For jeg er jo aldri ferdig preppa før jeg skal handle!

Så der sto jeg i går, i det rommet jeg frykter mest av alle rom: Prøverommet.
Speil på alle kanter.
Nådeløse speil og grell belysning som avslører solhungrig hud og spor av smågodt.
Og verst av alt:
Gardinet til prøverommet er ikke mulig å få tett. Jeg står på utstilling.

Det er her jeg prøver å ikke bli paranoid. Det er ikke veldig sannsynlig at de andre damene som også er ute på tokt ønsker å smugtitte, snarer tvert i mot, men jeg føler meg ikke trygg. Jeg tar meg i å rygge baklengs på de centimeterne jeg har til rådighet, holder kjolen foran meg mens jeg lirker kroppen ut av alt tøyet som skal av. Passer på å stå med stumpen mot veggen, for tenk om den stikker ut når jeg bøyer meg. Det er ren akrobatikk.

Da skjer det:
"Åssen går `e her `a??"

Mulig at jeg er full av fordommer her. Men jeg klarer ikke å bli hjulpet av en radmager ekstrahjelptenåring med str. 34 uansett hvor hyggelig hun er.  Jeg føler at dette bør jeg klare helt selv, herregud, jeg kunne med litt tidlig start vært moren hennes. I såfall ville jeg gitt henne mat.

Der og da forbanner jeg alt som heter prøverom. Trange torturkamre skapt for kritiske blikk. Speil både foran og bak. Skikkelige akterspeil.

Kjolen fort over hodet, på med tøy, samle sammen alt av medbragte poser, går ut til Den Magre, smilende:
"Jeg tar denne!".

For med push-up, hold-in, pustestopp, make-up, høye hæler, spray, millioniserte vipper, extention, concealer, foundation og noe yndefullt hemmelig innerst inne, blir kjolen riktig så fin :)

Pepperkaker til besvær

- "Mamma, kan vi bake pepperkaker i dag?"
Veslemor står foran meg, klar med pepperkakeformer.

Jeg kvekker til. For i mitt hode er dette altfor tidlig. Pepperkaker hører adventstiden til, og arkiveres forhåpentligvis under Lykkelig Barndomsminne når mine søte små entrer voksenlivet. Så jeg svarer med et smil noe sånt som at "jeg skjønner godt at du liker pepperkaker, men dette venter vi med til advent".
Det er da jeg får svar på tiltale.
- "Men det er jo jul overalt!"
- "Jo, men det er fortsatt ikke advent", svarer jeg.
- "Ikke?? Men hvorfor er det jul overalt, da?"
Og under dette spørsmålet aner jeg en gryende anklage mot voksenverdenen. For hvis voksne kan starte julen i november, hvorfor kan ikke barna gjøre det, de også? Det er jul i butikker, jul i TV-reklamer, jul i utstillingsvinduer, julevarer, juletilbud, julemat, julegaver... Ikke rart man blir forvirret. Og en ventetid mot jul som blir ulidelig lang for et barn som er i julemodus allerede i november. Fordi voksne sier at det er sånn. Julemarsipanen blir tørr om den ikke spises i oktober, må vite.

Jeg husker godt min egen barndoms advent. Mulig det er et alderdomstegn å ta dette frem nå, men det får stå sin prøve. For min advent var også lang, selv om vi ventet til 1.desember. Julekalenderen var enten en sjokoladekalender eller en tingkalender med små plastfigurer som jeg aldri helt fant noe bruksområde til.
Selv om det var fravær av pakkekalender, og vi ikke var på julegrøtavsluninger gjennom store deler av desember, så var allikevel desember fyllt av forventning. For når juleferien nærmet seg, hadde vi juleverksted hvor vi lagde julegaver som kun besteforeldre kunne bli genuint glad for. Jeg vet ikke hvor mange "Husk" jeg har gitt bort til generasjonene over meg. "Husk" var nemlig en slager. Pappskive som man dekorerte, for så å lime på en klesklype. Det briljante var at klypen kunne holde en huskelapp. For eldre mennesker med tiltagende glemskhet, var dette den ultimate julegaven. Det rare er at jeg aldri så noen av disse gavene på veggen. De må ha glemt det. Så da ble det "Husk" året etter også.

Jesusbarnet fikk også gjennomgå. Jeg klippet ut Jesusbarnet i rød filt og klistret ham opp på en grønn klokkestreng. Frøken hadde tatt med bomullsnø. Som om det var snø i Betlehem. Pliktoppfyllende pakket jeg Jesusbarnet inn i litt snø, og resultatet ble nok mer sjarmerende enn vakkert. Det var så lite vakkert at jeg ikke fikk gi det bort til jul. Det sier ganske mye, når man ser på alt det andre jeg faktisk fikk gi bort. Så jeg beholdt den selv, noe jeg i dag er glad for. Hvert eneste år når vi drar frem det røde Jesusbarnet, ser ungene mine på meg og smiler overbærende. "Den er ikke veldig pen, mamma", sa minstejenta diplomatisk til meg i fjor. Men jeg tar den allikevel frem. For er det er lissom noe vakkert over et rødt Jesusbarn som ikke er helt som alle andre.

Og julebaksten... ikke snakk om å tyvstarte og ta den i november. Kilosvis med mel og sukker ble kjøpt inn, og serinakaker, kokosmakroner, sjokoladeruter og smultringer ble tryllet frem. Og pepperkaker. Det var da jeg lærte at pepperkakedeig fjerner smøreolje som har grodd fast i huden. Min far vasket hendene før han hjalp meg å kna deigen, men det var jo ikke slik at alt gikk bort etter flere år med maskindeler og olje. Men da han var ferdig, var hendene babyhvite og myke, slik jeg aldri hadde sett de før.  Jeg spiste ikke så mye pepperkaker det året.

Mye av dette farer gjennom hodet mitt mens jeg prøver å gi jenta mi et svar.
Jeg vet at mine unger har sine forhåpninger og  sine tradisjoner. For selv om de også har juleverksted og julekalender, har mye forandret seg siden jeg var barn. Kanskje er det slik at det er jeg som må forandres. Kanskje er det "alle andre" som har rett, kanskje er det ikke så farlig om vi starter litt tidligere. Jeg er ikke sikker, noe inni meg vil at tingene skal være slik det alltid har vært, men det er jo også sant det som hun sier til meg. Det er jul overalt.

- "Neste søndag begynner advent", sier jeg.
- "Da kan vi bake pepperkaker!!" Et lite fjes fullt av smil, og jeg er reddet. Tror jeg.
- "Dessuten kjøpte du pepperkakedeig på Ikea forrige uke. Så du har startet før advent du også".

1-0 til den lille damen med pepperkakeformene  :)

                                                   

                                       Når bør innspurten mot jul starte?

Bil til salgs. Virkelig.

Det måtte jo bare skje.
I mørke og kulde, i en trang gate hvor enveiskjøring er eneste fornuftige løsning  og lovlige kjøreretning, DER finner vår slitne VW Sharan ut at "nå passer det jammen fint å be om aktiv dødshjelp".


Egentlig skulle jeg på korøvelse, men grunnet 3 timers nattesøvn og tilhørende zombietilstand, gjorde jeg retrett og satte meg i bilen, veldig klar for en tidlig kveld og varm seng.
Jeg har jo nevnt det i forsiktige ordelag før: Jeg kan fint lite om bil. Og når jeg vrir om tenningsnøkkelen, så er det med en viss forventning om at bilen sier "vrooom".
Det er da det skjer.
Det kommer ikke noe "vrooom".
Ikke så mye som et høstkaldt host, engang.
Et lite klikk var alt som hørtes. Et klikk, og lyden av tiltagende hjertebank. Mitt ellers godtfungerende hjerte er på et lite klikk omgjort til et harehjerte på flukt.
Nytt forsøk, vrir nøkkelen rundt, ny stillhet. Det banker i tinningen.

Der sitter jeg. I stummende mørke, alene og hjelpeløs.
Da kommer en bil kjørende. Lykke, den parkerer ved siden av meg, og det er en av mine korvenninner som sitter i den. Og hun vet hvordan man bruker startkabler.

Det er her jeg virkelig kjenner en dyp anger over alt jeg ikke har lært om biler.
Som f.eks.det å kunne åpne panseret.
Så i vitnes nærvær må jeg ringe Mannen og få kurs i hvordan panseret åpnes. Intet stolt øyeblikk.

Etter et lynkurs, klarer jeg både å åpne panser, finne startkabler, samt lete opp pinnen som holder panseret oppe. Kablene blir satt på batteriet, og.....

TYPISK!
Akkurat da kommer selvsagt rushtrafikken til denne bittelille, smale, enveiskjørte gaten. Klokka 19.00 om kvelden. Det har ikke kjørt en eneste bil forbi siden jeg satte meg inn, men nå strømmer de på. Og vi blokkerer veien. Selvfølgelig blokkerer vi veien, jeg har jo lukeparkert, for pokker, med biler både foran og bak. Selvfølgelig må min venninne stå ute i veien, det er faktisk ingen andre steder hun kan stå! Det tutes, det tutes mye, det blinkes med lys. Til slutt gjør en velmendende herre oss oppmerksom på at vi sperrer gaten. Jeg prøver desperat å si at jeg bare trenger litt strøm, det tar kun 45 sekunder, men tutingen fra bilene bak - og et ganske høyt stressnivå - gjør sitt til at vi avbryter førstehjelpen for å slippe kolonnen forbi.

Jeg sender min snille korvenninne videre, og forstår at det ikke er noen vei tilbake. Falckmedlemskapet vårt har vært hyppig i bruk i det siste, til tross for at feilen med batteriet både har vært lokalisert og rettet på. Jeg skal til å ta frem telefonen igjen. Nummeret kan jeg utenat.

Da kommer det en velkjent skikkelse ut av mørket. Det er den velmenende herren, som viser seg å være en av gutta i koret. Og det er nå det virkelig går opp for meg at verden er full av hverdagshelter. For min kjære venn dytter bilen ut av lukeparkeringens trangbodde kår. Det er ingen lett operasjon, servo eksisterer ikke i strømløse biler, og jeg har store problemer med rattlåsen. Men til slutt har vi fått fartøyet i litt smulere farvann.

Jeg skal ikke gå i detaljer og utbrodere hvordan startkablene smeltet, hvordan gnistføyken sto, om røykutviklingen, om hvordan jeg hoppet ut av bilen fordi jeg fryktet en Hollywoodeksplosjon (jeg kan som kjent ikke så mye om biler), og hvor svett jeg ble da bilen til min venn nektet å starte etter endt forsøk på førstehjelp. Men etter at min venn har klart å få start på bilen sin, blir vi enige om at det nok er lurt å ringe Falck likevel.

Murphy må ha hatt meg i tankene da han laget loven sin. Du vet, den om at alt kan bli verre. For idèt jeg tar opp telefonen for å ringe, oppdager jeg følgende: Tallene er borte!! Og uten tall kan jeg jo ikke ringe!! Hvordan dette er mulig, vites ikke, men min flunka nye android spiller meg nå et puss av dimensjoner. Mer surrealistisk enn dette blir det ikke.
Jeg ser på min venn og spør:
"Er jeg virkelig våken nå?"
Jeg har som sagt kun 3 timers søvn i kroppen, og der og da håper jeg intens på at jeg bare har sovnet på sofaen og drømmer om en zombietilværelse parret med bilhavari.
Men det er ingen drøm.

Jeg får omsider ringt, og hører en kjent stemme i andre enden.
- "Falck, værsågod"
- "Hei, det er meg igjen"

Etter 20 minutter har Falckmannen vært der, bilen maler som en katt - og det gjør sannelig jeg også. Og hvor vi har koblet feil, vites ikke, for Falckmannen kobler på samme sted, rødt på rødt og sort på sort. Innerst inne har jeg en mistanke om at frøken Sharan gjør det med vilje, at hun har et godt øye til Falckmannen, slik kuene i en kjent reklame har et godt øye til veterinæren.

Så nå skal bilen selges. Jeg ser for meg følgende annonse:
VW Sharan 97modell selges til høystbydende. Som skapt for deg som søker spenning i hverdagen. Energibesparende og sykkelvennlig. En bil for den miljøbevisste, da den gir kortreiste opplevelser. Støtfangerne har blitt brukt til det de er laget for, nemlig støt. Har hatt god oppfølging av fagfolk.

                                           Noen som er interessert?

Loff med sirup

- "Det er dårlige tider, Baktus"
- "Ja, det er dårlige tider, bror".

Denne scenen gikk gjennom hodet mitt i går da jeg nok en gang måtte sette meg i tannlegestolen.
Ikke at jeg har hull, må vite. Og jeg har aldri spist loff med sirup på. Men når alle borene står stablet pent på rad kun et par nesetipper unna, så kryper frykten frem, for tenk om noen har snekret balkong på hjørnetanna siden sist..?

Som barn elsket jeg Karius og Baktus. Morsomme og søte. Tannlegen var en slem mann som sendte to søte småtroll ut på det store hav. Klart mora til Jens er ei ku, kunne han ikke bare fått loff med sirup på, da? Så hadde vi andre visst hvor de befant seg!

I stedet sitter jeg altså i tannlegestolen for andre gang på halvannen uke. Jeg vet hva som kommer, og de av dere som leste min forrige tannlegeblogg, vet også hva som kommer. Lyden. Jeg skal ikke utdype det nærmere siden jeg har viet en hel blogg til dette tidligere.Men akkurat idèt jeg åpner munnen og kniper øynene hardt sammen, hører jeg følgende:

- "Vil du ha bedøvelse?"

Jeg vet ikke om jeg skal bli glad, eller om jeg bare føler meg dum. Klart jeg vil ha bedøvelse! Så kan hun sage og bore og skrape så mye hun vil uten at jeg kjenner noe som helst. Men, ærlig talt: Hvor mange er det som ber om bedøvelse når man bare skal fjerne litt tannsten og ta et røntgenbilde..?

Så jeg takker beskjemmet nei. Og angrer øyeblikkelig. Men stolthet er en rar ting, og når jeg sitter i tannlegestolen med gapet på vid vegg, så er behovet for verdighet større enn behovet for anestesi.

Det blir plutselig helt stille. Du vet, den typen stillhet som sjelden er noe godt tegn.
- "Du, jeg ser at vi må ta et ordentlig røntgenbilde av ei visdomstann her"
Det gjør øyeblikkelig vondt i lommeboka. Tannhelse regnes ikke som folkehelse når det kommer til egenandeler, noe jeg har store problemer med å se logikken i.
- "Er det noe....spesielt..?" Jeg må jo bare spørre. Klart det er noe spesielt. Ellers hadde hun ikke insistert på nye bilder.

Da husker jeg det. Noe jeg har prøvd å fortrenge etter beste evne. Grunnen til mitt lettere anstrengte forhold til tannlegestolen.

Vi skal ca 15 år tilbake i tid. Jeg var fattig student på Hamar Lærerhøgskole, og tannlegebudsjettet var ikke  prioritert mer enn Absolutt Høyst Nødvendig.
Det er selvsagt i en slik livssituasjon at man får en Ondartet Visdomstann. En tann som bare verker etter å lage mest mulig smerte. Det var ingen vei utenom, tanna måtte ut.

Så der satt jeg. Munnen ble fylt med tamponger, og mannen med tangen begynte å jobbe. Etterhvert kom det noen gloser jeg ikke skal gjengi her. La meg bare si at det sjelden er et godt tegn når fagfolk tyr til ikke-faglige kraftuttrykk. For tanna ville ikke ut, til tross for "spenntak" underveis. Og tannlegemannen var ingen liten pingletass heller. Det gikk opp for meg at jeg hadde en hel tannlege hengende fast i munnen min.
 
Til slutt ga tannelegemannen opp. Et par kremt ble fulgt av "røttene-på-den-tanna-sitter-litt-godt-fast", så la han tangen fra seg, vasket hendene - og gikk!

Der satt jeg og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Munnen var jo fortsatt full av de nevnte tamponger, så jeg kunne jo ikke bare reise meg opp og gå heller.
Da hører jeg en kjent stemme som roper ute i gangen på kav hedmarksdialekt:
- "Du, Jensen" Du har væl itte ei sånn stor vinkeltang??! Je har ei visdomstæinn her som er noe `ta det værste je har vøri borti!!"

Angst! Og i tillegg var bedøvelsen på vei ut! 

Jeg trenger vel egentlig ikke å si så mye mer om den tanntrekkingen. Bortsett fra at tanna til slutt kom ut, uten at resten av kjeven fulgte med. Det bare føltes sånn.

Så neste gang lar jeg stolthet være stolthet, og ber om en lett narkose.
Hvertfall hvis det er ei visdomstann  :)


                                       
                                   To søte tanntroll som vi kjenner godt

                                
                     Noen har kanskje lurt på hvor det ble av Karius og Baktus?
                                                               ;)

                                 

Drømmen om Månestråle

Husker du Månestråle?

For meg var hun mitt første store kvinneideal. Uredd og fri. Vill, utemmet. Og klok. Månestråle satt ikke sammen med de andre kvinnene og lagde mat ved bålet.
Å nei! Månestråle red med Sølvpilen og Falk og kjempet mot urettferdighet.
Tøffe mannemenn måtte mer enn èn gang gi tapt for henne i kamp.

Pen var hun også. Uten at det var noe kvinnefiendtlig i det. Rosa frynsekjole og fjær i håret - Månestråle hadde alt! Og når Månestråle skulle ha et kjæledyr, var det selvsagt ikke noen liten pusekatt eller en lurvehund. Månestråle hadde Tinka, en puma som aldri ble helt voksen, selv om hun fulgte Månestråle i mange år.

Selv lekte jeg Månestråle så ofte jeg kunne. Vi lekte "indianer og hvit" i skogen. Jeg var ikke indianer, jeg var Månestråle. Jeg danset regndans i skolegården, uten at det medførte økt nedbør over Finnmark. Og selvsagt hadde vi egen judoklubb for jenter. JKJ - jentenes judo og karate. Nå er det sikkert begrenset hvor mye Månestråle skal stå til rette for i løpet av en hel barndom. Og selv om mange menn har visse likhetstrekk med Harry og Ted, så betyr det jo ikke at alle hannkjønn kløner det til i møte med sterke kvinner. Selv om det er utbredt.

Jeg hadde glemt mye av dette, helt til nå i helgen. Jeg satt og kokte i et boblebad på et badeland, da det plutselig skred frem en høvdinglignende mann og satte seg ved siden av meg. Han var like hvit (eller rettere sagt, like lyserød) som meg. Idèt han setter seg, ser jeg det:
En stor tatovering. I farger. På høyre skulder.
Det var ikke til å ta feil av.
Høvdingen hadde tatovert et portrett av Månestråle.
Min Månestråle.

Først ble jeg lettere forferdet. For Min Månestråle var tatovert inn som en gallionsfigur, fjernt fra mitt bilde av henne som uredd og fri. Så ble jeg litt lattermild.  Hva får en voksen mann til å tatoverer inn Månestråle, lissom...?
I farger..? Få deg et liv, ikke sant...?

Men etter at vi hadde kokt sammen en god stund, og fargen på kjolen gikk i ett med resten av overarmen, ble jeg fylt av en ny følelse: Respekt! For det skal MOT til for å tatovere inn Månestråle, man gjør ikke det bare for å ha en dame på armen. For hvilken dame! Dette må være en mann som har forstått verdien av sterke kvinner som tør å gå motstrøms.

Selv har jeg sluttet å danse regndans. Det er neste litt trist. Jeg har heller ikke lekt indianer på mange år. Og den jenta som blånekta å ha håndarbeid og krevde sløyd med gutta, sitter og broderer korssting med veslejenta. Månestråle ble glemt underveis.

Men nå har jeg bestemt meg. Månestråle skal frem i lyset igjen. Så hvis du ser ei dame på rundt 40 som står i hagen sammen med en noffehund utkledd som puma, og danser regndans i rosa frynsekjole, med noen radbrekkende judo-look-alike bevegelser med stive lemmer i fritt fall - ikke ring til de vennlige menneskene med hvite frakker. Bli heller med.

Kanskje vi sammen kan mane frem en ny vår.

                                      

Stearinlys, servietter , og krig og fred & sånn...

- "Vi må ha flere stearinlys", sier jeg til min kjære.
- "Jahaa..." Svaret er på ingen måte engasjert. Egentlig tror jeg ikke at Mannen har enset utspillet mitt.
- " Jeg sa VI MÅ HA FLERE STEARINLYS". Ikke sint eller irritert, bare veldig tydelig, slik at jeg er sikker på at han får det med seg.
- "Du får skrive det opp på handlelappen. Eller sende en sms neste gang jeg er i butikken".
Typisk mannfolk. Her innleder jeg til en lengre samtale, og blir møtt med problemløsning.

Jeg gir meg ikke så lett.
- "Det er tomt for servietter". Ikke noe svar. I stedet en lett humring over noe jeg tror er tabellen i engelsk fotball. Husfreden er heldigvis reddet for en stund, Liverpool ligger ikke an til nedrykk og Torres har scora i de to siste kampene.
- "Jeg sa at DET ER TOMT FOR SERVIETTER!" Det er ikke til å unngå, en lett irritasjon skinner utrolig nok mellom linjene mine. Uten at det gjør spesielt inntrykk på Mannen med de rosa sidene foran seg.

- "Dessuten er det ikke flere telys i skuffen heller".

- "Kan du ikke bare dra på butikken og kjøpe det?"

Det er her Mannen virkelig tråkker feil. Et lite minefelt bestående av koder man for egen helse og vinnings skyld bør ha tilegnet seg gjennom flere års samliv detoneres. Mange menn har etterhvert forstått at "gjør som du vil" slett ikke betyr at han kan gjøre som han vil, at "javel" betyr "du kommer til å angre",og at "bare si det, du" egentlig betyr at han skal holde kjeft.

Et lokalt lavtrykk sprer seg over kjøkkenbordet, og endelig ser det ut som om det demrer.
- "Åååhhh, du vil til Ikea..?"

Endelig!

Så kommer malurten:
"Vi kjører da ikke en hel time bare for å kjøpe telys!"
- "Men vi skal jo ikke baaare ha telys" sier jeg innsmigrende. "Vi trenger servietter også. Og stearinlys. Og kubbelys og duftlys og..."

Her burde jeg ha stoppet. Hviten i øynene på Mannen kommer stadig mer tydelig frem. Nå er han ikke av de som har størst avsmak for Ikea, men det skal være en GRUNN for å reise dit
Som da vi skulle ha garderobeskap. Det ble regnet som en God Grunn. Aberet var bare at jeg hadde brukket benet. Tilfeldigvis brakk jeg benet nøyaktig èn uke etter en ryggoperasjon, forferdelig dårlig timet og tilrettelagt, men garderobeskap måtte vi ha. 

Konemor ble stablet inn i bilen med ryggen i fatle og bena godt samlet mellom krykkene. Vel inne på Ikea ble jeg plassert i kafèen med en kopp kaffe - uten påfyll. I mellomtiden skulle Mannen foreta handleturen alene. Hele turen var unnagjort på 20 minutter. Fort inn, hente garderobeskap, fort ut.

Ikke et eneste telys. Ikke så mye som en bitteliten serviett. Kun garderobedingser og garderobedangser. Å si at stemningen i bilen var noe trykket på hjemveien, er ikke å ta for hardt i. Ikke rart det er ufred i verden!

Mye hadde vært annerledes hvis man bare hadde tent et lys litt oftere - både hos seg selv og for andre. God helg :)











-

Skimysteriet

En kjapp sving innom Facebook kan i dag avsløre en aktivitet som underlig nok har fått både fotfeste og popularitet blant en urovekkende stor andel av befolkningen. Som overskriften avslører, skal dagens blogg derfor handle om skimysteriet. Dette forekommer avsindig nok i stor stil, uansett samfunnslag og kroppsbeherskelse.

Tenke seg til, at noen faktisk var først med dette også. Uten konsekvensanalyse. To stk planker ble knyttet nennsomt sammen rundt fotbladet, så kastet man seg utfor bakker, takskjegg, stup og fjellsider.
Og dette regnes t.o.m. som sunt!
Joda, jeg ser der praktiske i det. Vel og merke i strøk der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Som fremkomstmiddel i elgtråkk, på leting etter haresnarer, kan det bli litt i overkant med beltebil, ser den. Men som frivillig forlystelse i full offentlighet - der sliter jeg.

Jeg husker fortsatt med gru min barndom i Nord-Norge, med obligatoriske skidager helt frem til slutten av april. Blodsmaken traff ganen før jeg var ute av bussen. På med førstegenerasjons smørefrie ski, her skulle man ikke streve i oppoverbakkene med bakglatte ski, nei. Til dette formålet var skiene helt geniale, det var umulig å skli bakover.

Til gjengjeld var det umulig å skli forover også. Ned i hockey, unna-vei-her-kommer-jeg, eller vent, må bare stake først. Må bare stake hele tiden, faktisk, for jeg ligger sist og har ingen mulighet til å komme frem før det lille som er av dagslys har blitt svarte natta igjen.

Farlig var det også. For når man må stake absolutt hele veien, er det jo klart at man går på en Northuginnspurt av typen "stav mellom ben". For ikke å snakke om da jeg noe forvirret fant meg selv hengende opp ned i et tre fordi skiene svingte èn vei, mens jeg fortsatte rett frem.

Ved ankomst ventet det trøstepølser. Brente pølser som hadde ventet litt for lenge på etternølerne. Dessuten var ikke wienerpølsene oppfunnet i Nord-Norge den gang, kun røkte kjøttpølser ble lagt på bålet. Svarte utenpå, kalde inni. Trøstepølsespising med innlagte kloke ord som "man får fin sangstemme av å spise sot" har spikret seg fast. For man må da vel ikke gå på ski først for å kunne spise pølser med sot!

Dette barndommens traume har ført med seg et noe anstrengt forhold til både ski og røkte kjøttpølser.  Jeg prøver å unngå begge deler så godt jeg bare kan. Det er imidlertid ikke så lett. Det popper frem en slags "treningselite" som ynder å fortelle i full offentlighet om hvor lenge de har trent, og hvor svette de har blitt. Dette kan jeg godt leve med, det gjør bare sitt til at jeg blir enda mer glad i kaffekoppen min. Men når vinteren kommer, er det ikke lengre treningsøktene i seg selv som skal utbasuneres, neida, da kan vi lese om alle de fantastiske skiløypene som er preppa herfra og til månen, jeg kan navnet på skiløyper jeg ikke aner hvor er hen engang! Og folk har jo ikke vett til å komme seg fort hjem igjen heller - man går alle omveiene som finnes, Wasaloppet, Birken og Tour de Skog venter, det er klisterføre, blått og rødt og Swix som gjør det vanskelig å være fargeblind. Et godt stykke unna stearinlys fra Samvirkelaget, som ble brukt som smurning i min barndom.

I "mimrekofferten" min har jeg et eget skidiplom. Elvebakken skole i Alta, 1983. Andreplass, min eneste pallplassering noensinne. Det diplomet er jeg veldig stolt av. Gul og blå etter heroisk innsats tok jeg imot ovasjoner for strålende idrettsprestasjon. Mørbanket langt inni margen, men jeg smilte tappert mellom blåveisene. 30 sekunders innsats og blåmerker i bytte mot lang skitur i skogen. For det var kun Ellen og jeg som turde sette utfor i hoppbakken.
De ga heldigvis ikke stilkarakterer


Selvsagt var det verdt det  :)

Hva er ditt forhold til ski?

Snøkaos

Hvert år kommer den like sikkert som julenissen på kjerringa.
Snøen.
Hvit og fin på bakken, fjorårets snømåking er for lenge siden et fortrengt stadium, og vi kjenner at julefreden sniker seg litt tidlig inn i ryggmargen.

Det er Bakkebygrendas idyll som hersker ute. Snøkledte grener, samt en og annen kjøttmeis som rister av seg snøen som la seg på nakkefjærene i nattens mulm.

Denne idyllen er som sagt ute. Inne, derimot...
- "Oi! Vi har forsovet oss!" Det klart at vi har forsovet oss. Man våkner aldri til tiden når huset har blitt pakket inn i vatt i løpet av natten.
- "Mååååå jeg stå opp nå?"
- "Vi har dårlig tid, klart du må stå opp, ikke noe tull nå, opp med deg"
- "Men jeg er bittelittegranneganske syyyyyk"
Det er helt klart at husets snart åtteåring er klar for en litt tidlig juleferie med utsikt til varm kakao og dyne i sofaen. En småstresset mams som har forsovet seg er imidlertid feil person å sende søknaden til.
- "Du er IKKE syk!"

Nå starter det virkelige snøkaoset. Det som ikke kommer på nyhetene, det som ikke omhandler utenlandske trailere UTEN snøkjettinger - men derimot MED sommerdekk, som ikke handler om køkjøring og bilovernatting i ei grøft med tepper fra sivilforsvarets beredskapstropp. Årets første vinterpåkledning er i anmarsj.

- "Det er kaldt i dag, husk å ha på ull innerst"
- "HVA??!? ULL???" Husets prepubertale har med disse visdomsord gjort det klinkende klart at jeg akkurat har entret Topp 10 over distriktets mest håpløse mammaer.

Jeg rekker ikke å svare. For en morgentrøtt ung dame står foran meg med et bestemt uttrykk i øynene (gudene vet hvem hun har det fra).
- "Jeg ER syk!"
Glemt er ulla. Frem med Mors Våpen når barn prøver seg på en uberettiget fridag: Termometeret.
Inn i øret, sånn ja, 36.7 og mor kan triumfere.


Jeg rekker ikke å triumfere.
- "Jeg finner ikke ulltøyet mitt"
- "Det ligger i skapet ditt"
- "Næhei, det er det ikke, jeg er leita oooooveralt!"
- "Har du sett i den nederste hylla"
- "Ja, og det er IKKE der!"
Inn på rommet, opp med skapdøra, bøye seg, se i nederste hylle.
Der ligger ulltøyet. Selvsagt. Måtte bare løfte bort en hettegenser først.

Igjen et desperat barn:
- "Det blir for trangt med ull innerst!"
- "Det er fordi du har tatt på trang olabukse utenpå"
- "Den er ikke trang"
- "Du har jo akkurat sagt at det er trangt"
- "Er fordi jeg har på meg ull innerst, jo!!"
- "MAAAMMAAAAA! Jeg finner ikke sokker!!"
I et kort øyeblikk kjenner jeg en viss sympati for ettbarnspolitikken i Kina.
Men etter at barna har funnet frem til det varme tøyet som mor og far insisterer på, er det på tide med frokost, far vet at mor fungerer best etter en kaffekopp. Det gjør barna også. Familieidyllen kan senke seg igjen.

Det er velsignet rolig rundt kjøkkenbordet. Litt FOR stille, egentlig, og det går opp for meg at noe ikke stemmer. En kjapp opptelling... vi er èn for lite!

Oppe i 2.etasje ligger det et fornøyd barn og drunter i drømmeland. Opp og hopp, inn i klær i ekspressfart, husk å pusse tennene etter frokost...

Puh... klokka har heldigvis ikke gått helt fra oss, 2 av 3 barn er ute av døra, sistemann har naturlig nok litt dårligere tid. Allikevel går det forunderlig rolig for seg.
- "Du begynner å få veldig dårlig tid nå, husk, vi forsov oss i dag"
 - "Er den dumme boblebuksa, den sitter ikke riktig"
- "Du kan ikke sægge i boblebukse".
Et blikk forteller at jeg virkelig krabber oppover nevnte Topp 10 over håpløse mammaer.
Far kommer til unnsetning.
- "Opp med farten nå"
- "Jeg har ikke ikke dårlig tid, det er fortsatt et kvarter til det ringer inn"
- "Men husk at du må gå til skolen i dag"
- "Hææ?? Kan jeg ikke SYKLE??!"

Nå kjenner jeg at det hittil undertrykte temperamentet begynner å boble. Et undertrykk er i ferd med å bli et heftig overtrykk, det hjelper ikke å telle til 10 eller 100 eller tusenmillioner. MonsterMamsen er på  på vei.

- "Ha det!" To barnearmer rundt halsen og en kos. En avvæpning Midt-Østen verdig.

Nå mangler det bare at det blir strålende sol utover dagen og mange, mange varmegrader.

Rakkerhunden Pondus

Hunden i mitt liv ligger på sofaryggen og kikker strengt ned på mor som ligger i sofaen med laptop`en godt plassert i navlehøyde. Såkalt "bellytop".
- "Er du ikke ferdig snart med den hersens laptop`en", sier han.
- "Snart ferdig", svarer jeg, og klikker inn på en ny nettside.
- "Ferdig nåååå, da?" Pondus ser med bedende hundeøyne, og klynker lett klagende.
- "Jada, jeg skal bare..." Oi, har fått en ny leser på bloggen min. Så gøy!

Pondus er ikke den som gir opp ved antydning til motstand.  Gutten hopper ned, og begynner å grave seg frem under ullpledd og puter, retning laptop. Den skal bort!
- "Nei, gi deg, jeg er ikke ferdig!" En kjapp løftings ned på gulvet. Vofsen hopper opp igjen. Nå presses kroppen inn mellom sofaryggen og laptop. En våt hundesnute smyger seg frem før resten av hodet åpenbarer seg.
- "Hei, mamsen, her har du meg igjen!" Nå logres det litt prøvende, og sjarmknappen er slått på.
- "Savnet meg, eller? Måtte bare en liten tur ned på stuegulvet, skjønner du....."
Jeg kjenner et lite stikk av dårlig samvittighet. Tar hånden bort til øret hans og klør på et sted jeg vet han ikke har sjans`. Det rykker lett i et bakbein. Så kommer hele hunden frem.

- "Du mamsen, jeg legger meg her litt, jeg". 6,5 kg hund legger seg over tastaturet med den aller største selvfølgelighet. Jeg kjenner at jeg egentlig er litt glad for at han ikke er særlig større, det ville vært skrekkelig upraktisk med 75 kilo hund mellom hendene og tastaturet.

- "Kjære deg, lille venn, her kan du ikke ligge". Jeg flytter litt forsiktig på ham, og koser litt ekstra. Det er allikevel ikke godt nok, kun FULL oppmerksomhet er godt nok nå. Og nå har han fått blod på tann, det klynkes og skrapes og logres, det hoppes opp, det hoppes ned, og jeg føler meg som gjenstand for en kampanje mot nettavhengighet . Det er egentlig bare å kapitulere, og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke bare har gitt opp for lenge siden. Jeg legger lap`en til side, og ser ned på den lille terroristen.

- "Var da fælt til mas på deg i dag da", sier jeg. "Du har jo fått både frokost, kos og T-U-R". Akkurat i det jeg sier R, skjønner jeg at NÅ har jeg gjort det. Et prosjektil fyker ned på gulvet, i vill fart mot ytterdøren. Gutten har lært seg å stave! Og ute er det nordavind fra alle kanter, mens inne er det godt og varmt og kaffe...
Jeg reiser meg opp, men først må jeg et lite ærend i 2.etasje.

Etter at 3 lag med ull er godt plassert innenfor fuskpelsen, samt vinterstøvler, lue, skjerf og votter, står jeg i gangen. Alene. For Pondus er alldeles ikke å se noen steder. Jeg roper og rasler med båndet, men blir møtt av stillhet. Merkelig. Jeg tar av meg på bena, og går inn i stua.

Da ser jeg det. Den tidligere så ivrige turgåeren, har alldeles ikke hatt noen planer om å lufte mamsen. I sofaen, med tepper og puter i skjønn forening under seg, ligger han som prinsen på erten, på ryggen med bena i alle himmelretninger.
Jeg har blitt lurt!

Rakkerhunden ville bare ha sofaen helt for seg selv! Det er bare å ta av alt yttertøy og finne på noe annet.

Makan...

 

Pondus ser strengt ned på Mamsen fra sofaryggen..

Kvinnfolk og bil

I dag er det rim på bakken, og alle værtegn tyder på at det er en stund igjen til neste løvsprett.
Jeg rusler ut med bilnøkkelen i hånden, og setter meg bak rattet - lykkelig og glad for at jeg har dette vidunderlige fremkomstmiddelet som gjør enhver handletur mulig, tross vær og vind og kulde.

Nøkkelen vris rundt, og jeg venter på motorens liflige brøl, et muntert "god morgen" fra en sliten Sharan VW 97modell med 7 seter og en mystisk lukt som ikke forsvinner etter at Pondus som valp ble bilsyk og kastet opp i ventilasjonsanlegget med fullt trykkammer.

Du har sikkert allerede gjettet det. Brølet uteblir. Kun et bittelite klikk, og en lampe som lyser rødt på det tegnet som jeg tror tilhører batteriet.
Her burde jeg, klok av skade, bare forlatt åstedet og ringt Falck.

Falck, ja... Der er jeg stamkunde. I et lykkens slumptreff har vi et medlemsskap tuftet på et lokketilbud hvor man slipper enhver befatning med egenandel. Noe sier meg at selgeren burde ringt distriktets verksteder og innhentet referanser på bilen vår. For vi er "gamle kjenninger".

Første gang jeg ringte, sto jeg fast i rushtrafikk med en Sharan de la Kengu. Falckmannen kom, kikket først på meg, så i motoren, så på meg igjen.
- "Ja ja - det var som jeg trodde. Her er det raslingsfjæra som er gåen".
Feilen med "raslingsfjæra" medførte 3 uker på verksted og en fellesferie blant de gående.
Neste gang jeg ringte, kom samme Falckmann igjen.
Denne gangen var det min tur å være morsom, tenkte jeg..
- "Jeg tror det er startkabeloppkoblingslokket som er defekt".
Ikke antydning til smil, kun en nervøs rykning som tydet på en smule usikkerhet. For uttrykket "kvinnfolk og bil" er ikke oppfunnet som en hyllest til kvinnens mekaniske evner.
Etter litt pinlig stillhet, kom startkablene frem. Samt en visshet om at det forventes at jeg som sjåfør skal beherske dette.

Så nå står bilen bom fast ute i gården vår. Jeg vet ikke helt om jeg tør ringe Falckmannen vår igjen, i tilfelle det er forgasseroppsamleren som er i stykker denne gangen.

Men egentlig er det en fordel å være kvinne når man ikke kan bil. For to uker siden røk en sikring, og ingen i husstanden ante hvilken det var. Mannen insistertet på at det var konemor som måtte oppsøke verkstedet denne gangen. Man kan ikke som mann oppsøke verkstedet for å få hjelp til å bytte sikring. Så jeg trillet bilen ned til verkstedmannen, med utslått hår og penkåpe type kort med dertilhørende skjørtekant. Joda, jeg vet det er sleipt, men det virker. Bare hør:
- "Hei, det er meg igjen. Jeg klarer ikke å få vinduet til å virke"
- "Er det mer som ikke virker?"
- "Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror kanskje at speilet ikke snur seg heller. Men jeg bruker jo ikke det så ofte.."
- "Jeg kan godt hjelpe deg med en gang, så vi tar en titt på sikringene dine inne i arbeidshallen"
Etter noen minutter er alt reparert. Verkstedmannen tar samtidig en titt på en ødelagt ledning, og kommer med gode råd og veileding. Men jeg vil jo ikke gi inntrykk av total hjelpesløs heller, og spør derfor:
- "Hva gjør jeg neste gang en sikring går i stykker? Jeg kan jo ikke komme hit hver gang det skjer...?"
- "Se her, nå legger jeg inn en ekstra sikring til deg så du har en i reserve"
Deretter følger et kurs i hvordan man bytter på egenhånd.
- "Men hvordan kan jeg vite HVILKEN sikring som skal byttes?"
- "Da kommer du til meg, så skal jeg ordne det for deg".

Kjempeservice! Og i følge mannen hjemme, hadde han aldri fått den servicen. Hvertfall ikke til den prisen.

Kanskje er det litt umoralskt å benytte seg av rollen som hjelpeløs kvinne, men jeg har virkelig ikke peiling. Så nå står bilen svært stille ute på gårdsplassen, mens jeg lurer på om jeg skal ringe Falck igjen og få bilen tauet ned til den snille verkstedmannen, eller om jeg skal vente til husbonden kommer hjem og insistere på at dette er mannfolkarbeid...

Hva jeg betalte på verkstedet?
- Ingenting :)


Hva er ditt forhold til bil? Noen gode historier der ute?

Ondskapens Akse

Det er en helt vanlig søndagsmorgen i vår ringe Casa. Stillheten blir kun avbrutt av noen varslingsboff fra vakthunden Pondus hver gang en kråke nærmer seg bakkenivå med landingsutstyret nede.

- "DUST!" Dette kraftuttrykket fyller hele første etasje i den nå ikke fullt så stille heimen.
- "Den som sier dust først er selv dust!"
- "Næhei!"
- "Johooo!"
Jeg hører et klask, og venter på et vræl.
Vrælet kommer - inderlig og klagende.
- "Ååååååååååh!!! Du er helt håååååpløs!!!"

Ved første øyekast kan kanskje denne krangelen minne om en hvilken som helst krangel mellom to søsken. Saken er bare den, at det IKKE er to søsken som krangler. Det er far og sønn. Middelalder vs småskolegutt, 41 vs 9. Glem Nord-Korea og andre land langs Ondskapens Akse. Dette er blodig alvor hjemme i mitt eget krypinn. Terroren har krøpet over terkselen i mitt eget hus.


- "Hva står det i panna mi? Hæ?? Hææ?" To fingre lager en L i panna.
-  "Looooser!"

Nå følger en psykopatisk latter, med innlagt melodi av den virkelig tergende sorten.
-  "Nåjasså, så du prøver deg! Du skal få!!"
En neve slåes hardt i bordplata. Etterfulgt av et skikkelig klask.
- "Nei!! Det er dårlig gjort!"

Jeg kryper ut av ullpleddet, og runder kjøkkenet på jakt etter påfyll i kaffekoppen.
Da ser jeg det. Far og sønn som nærmer seg strupen på hverandre, før neste utbrudd lades.

Kortspillet Idiot er skikkelig alvor.

Blokkfløytas forbannelse

Skviiiiiik, piiiiiip, tsviiiiiik, hviiiiin..
Det er ikke lyder fra et ornitologisk leksikon.
Fra å ligge i dyp helgesøvn, ligger jeg pent plassert rett under taklistene. Kontrasten er enorm.
Selv dyna krøller seg sammen i en stille protest. Blokkfløytemarerittet er i gang.

La meg gjøre det helt klart: Jeg er ingen motstander av barns utøvelse av musikk. Jeg er musikkpedagog, må vite, og har etter utallige musikktimer i skolen opparbeidet meg en ganske høy terskel for hva som kan defineres som musikk bare man legger nok godvilje til. Med ett unntak. Gjett hva det er...

Jeg har mer enn èn gang lurt på hvilken "dækel" som aller først tenkte at "hmmm, BLOKKFLØYTE er en god idè. La oss gi samtlige av landets åtteåringer ei BLOKKFLØYTE!"
For èn må jo ha vært den første! Og hvordan i alle dager har vedkommede klart å få dette gjennomført i en tidsalder hvor Facebookaksjoner ikke var påtenkt engang? For det er jo unektelig en bragd! Å få et av verdens minst vakkertklingende instrumentere inn i den offentlige skolen i en tid da den kalde krigen var på sitt aller kaldeste, og et lite feilpip kunne få katastrofale følger.
"Goddag, Herr Statsråd, jeg har noe i kofferten min som vil revolusjonere musikkundervisningen  i hele den norske skole. Dette instrument vil frembringe store musikere og en forståelse av noter som verden ikke har sett før."
"Tusen takk, det var lurt. Den var billig, sa du?"
Tenk at noen faktisk lot seg overtale.Denne ministeren må ha vært totalt tonedøv. Uansett tror jeg at det var prisen som var avgjørende. Og det var musikken i seg selv som betalte denne prisen.

Vi snakker om det som må ha vært den aller største konspirasjonen i norsk skolehistorie. For det er ingen som vet hvem som har ansvaret for dette! Tusseladden med fløyta har aldri stått frem. Saken er dysset ned! Det står ingen bauta med navnet på statsråden som lot seg overtale. Mitt stalltips er at de har gått i dekning i frykt for represalier etter generasjoners lidelser.

Så til den praktiske gjennomføringen, sett fra musikkpedagogens side. For dette instrumentet er ikke spesielt enkelt å spille på heller. Å løfte èn og èn finger mens andre fingre blir liggende er en utfordring for svært mange, selv i voksen alder. Multitasking på høyt nivå.
Jeg husker fortsatt med gru den ene gangen jeg gjennomførte blokkfløyteundervisning etter ordre fra sjefen. 27 (!) forventningsfulle små, som satt klare til dyst. Lyden var gjennomtrengende, jeg skulle likt å vite hva arbeidstilsynet ville sagt om decibelnivået. Trommehinnene vibrerte i protest en hel uke til ende, og frykteten for tinnitus var mer enn berettiget.
Etter dette, tok det 13 år før jeg i det hele tatt tok på ei fløyte igjen. Jeg overtok en klasse hvor alle av en eller grunn elsket å spille blokkfløyte. Med unntak av èn.
"Jeg finner ikke fløyta mi"
"Da må du lete den frem til neste gang"
"Det går ikke, for jeg brukte den som bombe og sprengtet postkassa til naboen med den. Helt sant!"
Stjerne i margen :)

Men nå er jeg mor, og fant nettopp dette instrumentet i sekken til en av mine håpefulle. Jeg slipper ikke unna hjemme heller! Men mødre skal oppmuntre sine barn, hvertfall når de på eget initiativ spiller på et instrument. Å ta fra barna sine musikkgleden, er ikke pent, selv om det føles nødvendig.

Så jeg samler sammen kroppen min og stiger ned fra taklistene. Dyna legges pent på plass.

"Sitter du her og spiller Bulgarsk frijazz, du da? Så flink du er. Skal vi gå ned og se en film?"

Bulgarsk frijazz med Farmers Market:

http://www.youtube.com/watch?v=cfmveje2dl0&feature=related

Hva er ditt forhold til blokkfløyta?

GAP OPP!

Dagens blogg er tilegnet tannlegestanden. For etter ett års utsettelse og gruelse, var det ikke til å unngå: Tannlegekontoret måtte beleires og beseires.
Jada, jeg vet at dette er viktig. Jeg vet at tennene mine begynner å få urovekkende lang avstand til melketannstadiet og at de når som helst kan finne på å innkreve en mangetitusenvisavkroners bro eller krone dersom jeg ikke pusser og passer på tannebissene. Ren utpressing, med andre ord.

Så i dag bet jeg tennene sammen, og dro til tannlegen. Bokstavelig talt.

Litt rart, det der. Å ha evnen til å "bite tennene sammen" regnes i alle andre sammenhenger utelukkende som en positiv egenskap - men IKKE når man er hos tannlegen. Så der sitter jeg, i en grønn tannlegestol med en forferdelig lyskaster rett i øyehøyde, og leter etter en passende fluktrute. Forgjeves.

Kommandoen kunne like gjerne vært utbasunert av en general på oppdrag i mindre fredelige verdensstrøk. Det er liksom ikke rom for tvil. "GAP OPP!" Generalissimus har talt, og jeg åpner opp i ren refleks, full av angst. Heretter er det ingen vei tilbake.

Min tannlege er en elskelig dame. Hun ser at jeg er blek. Hun ser knokene som hvitner og tærne som krøller seg inni støvlettene. Hun ser frykten i øynene mine, til tross for at de knipes sammen.
" - Er du redd for at det skal gjøre vondt?"

Det er da løgnen tar meg. Jeg nikker forsiktig, tenker at VolvoSonette har 6 forgassere og er italiensk.
For det er lettere å lyve enn å si hvordan det EGENTLIG henger sammen.

Jeg hater lyden!
Lyden av metall som skraper i kraniumets utstikkere.Tannsten som må raspes ut.  I feil toneart.

Nå finnes det selvsagt ikke noen fasit for hvilken toneart tannsten skal skrapes ut i, men når det gnisses hardt nok, og hodets hulrom lager gjenklang langt ned i ryggmargen, da er det ikke lengre en velsignelse å være utstyrt med tilnærmet absolutt gehør. Snarere tvert i mot. "Absolutt lidelse" er kanskje en overdrivelse, men det oppleves ikke slik i øyeblikket.

Timen er over. Gleden er kortvarig.
" - Da får du ny time neste mandag, siden vi fortsatt har tannsten som må fjernes. Er lenge siden sist du var her, vet du!"  Ny time. Ingen premie.

Nå må jeg ikke glemme å fylle vann på forgasseren.





Wesensteens udødelige tannlegesketsj - for deg som kan finne på å faktisk fylle vann på forgasseren ;-)
http://www.youtube.com/watch?v=z-nljXFHerk


Har du en tannlegehistorie du vil dele? Legg gjerne inn en kommentar :)

Halloweenhunden Pondus

Pondus, familens NorfolkTerrier og ubestridte sjarmtroll, er fortsatt i Halloweenmodus. Den siste tids fokus på skrekk og gru har gitt inspirasjon til en ny hobby. Eller uvane, om du vil:
Gamle damer skal skremmes langt inn i det hinsidige.

Det er ikke slik at samtlige av nabolagets eldre damer beveger seg utrygt forbi porten vår. Dette gjelder utelukkende damer på hjul. Eller MED hjul, altså rullator.
I den lille noffehjernen er disse damene utpekt som samfunnsfiende nr.1. De skal finnes og fanges.
Strategien er like enkel som den er genial. Der gjerdet ut mot veien stopper, er det en hekk. Inni denne hekken er det et nettinggjerde, til Vern av Eldre Damer mot Noffer med Skumle Hensikter. Akkurat i denne overgangen har raptusen funnet et passende gjemmested. Der ligger han stille og venter.....heeelt stille....leeenge...  Tålmodigheten denne ellers noe utålmodige sjelen legger for dagen, er imponerende. Krøket sammen i prosjektilposisjon gjør han seg usedvanlig usynlig, helt til......

Det er som hentet ut fra en sketsj med salige Trond Kirkvaag. Gamlemor kommer stabbende. Brune nylonstrømper krøller seg lett rundt anklene siden elasiteten gikk ut av dem for lenge siden. Om det er hjulene eller gamlemor selv som knirker, vites ikke. Hun har selvsagt en hatt som matcher lillatoningen i håret. Stabbende og krokrygget nærmer hun seg hekken og gjerdet, uten å ane noe om villdyret som ligger gjemt, ventende på dagens bytte.

-VOFF!!


Villdyret har våknet. Med stor arbeidsinnsats og evne til å virkelig gjøre oppgaven ordentlig, høres et lurveleven utenfor ytterdøren. Gamlemor skvetter til, svaier lett, tar et støtteskritt og snurrer rundt seg selv en halv gang før hun griper stokken sin (hvor har hun hatt den, og hvorfor har hun stokk når hun bruker rullator??!?), hytter ut i luften med den som for å fange luften hun akkurat har mistet, før hun finner fatningen igjen.

Her burde jeg sikkert gått ut og vært en morsk mams som hanket inn synderen med et par fysjom-fy og skamme-seg. Beklaget litt beskjemmet til den gamle, og skyldt på at halve nabolagets tisper har løpetid, og han synes sikkert at pelsen din minner litt om akkurat tisper og løpetid. Han har bare litt drypp, kunne jeg ha sagt. Men jeg kommer aldri så langt. For gamlemor bøyer seg over gjerdet, og titter ned på gatas Hannibal.

"Næmmen, er det deg? Er du litt ivrig i dag? Søte lille vofsen, se her hva jeg har.." Så finner hun frem en godbit - ja, du leser riktig, en godbit - og slipper den ned til en lettere forfjamset gutt som plutselig ser ut som verdens mest uskyldige hund, mens jeg blir stående og undres på om det ikke har skjedd en aldri så liten forbytting underveis.

Da slår det meg: Denne luringen har skjønt det. Han er faktisk en EKTE Halloweenhund!
Først skremmer man. Så får man godteri.

Flink bisk :)

Det rødet huset i svingen

Jeg har for lenge siden skjønt at jeg er et vanedyr, men det toppet seg i helgen. For i svingen vår står det et rødt hus. Eller NESTEN et rødt hus. For det er hvitt. Forvirret? Du er ikke alene. Naboen har nemlig malt huset sitt, fra rødt til hvitt.

Ingen i nabolaget er helt sikker på når det skjedde, det har lissom alltid vært rødt. Så når noen spør etter veien til huset vårt - som forøvrig er gult - sier jeg fortsatt at vi bor to hus bortenfor det røde huset i svingen. Misforstå meg ikke, jeg har ingenting i mot hvite hus, men når tre av fire hus i et veikryss er hvite, så blir det jo litt verre å referere til det hvite huset i svingen. Så jeg sverger til rødt.

Dette burde selvsagt ikke avstedkomme noen som helst problemer, bortsett fra at det nå har gått over to år siden naboen malte huset sitt. Tror jeg, da - det har jo som sagt alltid vært rødt. Og jeg bør nok vurdere å referere til det som "huset som før var rødt, men nå er hvitt". Blir omtrent som når man snakker om "The former artist known as Prince". Litt tungvint kanskje, men da vet i allefall de fleste hva jeg mener. Så nå vurderer jeg en privat innsamling i nabolaget for å få kjøpt rødmaling. For akkurat som Prince måtte ta tilbake navnet sitt, så spørs det om ikke det røde huset i svingen bør bli rødt igjen.

Du lurer kanskje på hvorfor dette toppet seg i helgen? Halloween er stikkordet her. Ungene kom hjem etter endt tiggerferd, og utbrøt:
"Huset som før var rødt og nå er hvitt var helt mørkt!"

- Kongesetning :)

SirisVerden

Jeg kunne like gjerne kalt denne bloggen for Siris Forunderlige Filosofiske Verden. Eller Siris Små og Store Funurligheter. Det ble i overkant langt, så jeg lar det bli med SirisVerden. En blogg som jeg ikke helt vet om det er behov for der ute i verden, men definitivt en blogg som jeg selv har behov for. For skrivekløen er stor, og tankene mange. Og med dette åpner jeg opp for at du kan følge meg og mine betraktninger i en verden som til tider er mer enn forunderlig. Så: Velkommen til Siris Forunderlige Funurlige Filosofiske Verden. Små skråblikk som forhåpentligvis også kan gi deg et smil med på veien i DIN verden :)