Uteliggernes sang

I dag blir det ikke så mye humor og skråblikk, men i stedet et viktig tema som virkelig opptar meg. For du har garantert sett dem. Sliterne. De som står ute i sprengkulda. Som oftest gjør de ikke så mye av seg, bare står der, lissom. Kalde og numne. Med en bærepose i neven.  Alltid en bærepose.

Det deales ikke engang. Som om kulda har satt en stopper for slike aktiviteter. Men mest sannsynlig er det noen som har fjernet denne virksomheten vekk fra torget, bort fra oss andre, bort fra julepyntede gater, lys i trekronene, granbarpynt i girlandere. Bort fra alt som er vakkert.

Av og til klarer de å komme seg inn i kjøpesenteret. Aldri langt inn, bare rett innenfor dørene. Der hvor kulden møter varmen. Eller omvendt. Der vi andre haster forbi. Noen minutter innenfor før man jages ut igjen. Men nok til at vi legger merke til dem. For vi vet jo hvorfor de står der. Og vi vet hvorfor de ikke kan være sammen med oss innenfor.

Det stikker alltid i hjertet når jeg ser dem. De blir stadig yngre. Ikke fordi jeg blir eldre, men fordi det rekrutteres i stadig yngre årsklasser. Da jeg var på samme alder, var disse sliterne ofte eldre menn med alkoholproblemer. Med klengenavn som "Finmaleren" og "Tofing". Men de jeg ser på gata nå, er ikke bare yngre. De er også navnløse for de fleste av oss som haster forbi.

Men de har et navn. Og de har en mamma og pappa som en gang ga sitt lille nurk akkurat det navnet. Kanskje fordi navnet betød noe helt spesielt for dem. Eller fordi det var det peneste navnet de visste om. For det ligger en uendelighet av håp og drømmer i nettopp dette valget. Vi bærer det med oss gjennom et helt liv, navnet. Som først og fremst skal si noe om hvem vi er.

Selv kjenner jeg navnet på flere av disse sliterne. Nettopp fordi de er unge. En konsekvens av mange år i skolen. Jeg kjente de som barn, eller som ungdom. Jeg vet om drømmene som lå der, fremtidshåp, ønsker for livet. Selv om livet var vanskelig for flere av disse allerede da de var små. Jeg har sett bunnløs fortvilelse hos foreldre som ikke når frem. Og naken skuffelse hos barn som heller ikke denne julen fikk oppleve edru foreldre.

Det var derfor helt umulig for meg å ikke la tårene trille fritt da jeg i går så "Uteliggernes sang" på NRK. En dokumentar om prosessen frem mot CD-utgivelse. Sanger av og med uteliggere i Oslo. Plata fra gata. Usminket og ærlig. Vi fulgte tre av bidragsyterne underveis. Gleden over å mestre, stoltheten over å ha gjort noe med betydning. Og sårheten, den store sårheten når det stokker seg til underveis. Og det slo meg, at det disse mest av alt har inni seg, er lengsel. Lengsel etter å bety noe. Lengsel etter et godt liv. Lengsel etter noen å være glad i, lengsel etter nærhet, lengsel etter det som mange av oss tar for gitt. Lengsel som blir uttrykt gjennom musikk.

I morgen, 21.desember kl. 21 i Tønsberg Domkirke skal jeg og alle de jeg synger sammen med i Sjøbodkoret gi vårt lille bidrag, sammen med VUSO (Vestfolds Ungdomsstrykeorkester). En gratis konsert hvor alle kan komme. Du får også mulighet til å gi en gave til Kirkens Bymisjon ved utgang. Penger som kommer de som fryser alene til gode.

Noen kommer for å få med seg en julekonsert, andre kommer for å holde varmen. Og for mange er ikke jorden deilig, men vi synger det allikevel. Som på trass. For i trass finnes også håp. Så når alle reiser seg til slutt under "Deilig er jorden", synges lengselen ut.

Sammen.


Link:
Kent og Clas, Uteliggernes sang/Savage Garden