Julekurvens oppstandelse og død

Det er tid for juleverksted i heimen.
Mamsen har funnet frem glanspapir og lim. Håndlaget dekorpapir, glitter.... alt ligger vakkert dandert ut over kjøkkenbordet. Nora Brockstedts mysige julejazz smyger ut av høyttalerne.
Ivrige barnehender blir etterfulgt av kreativt kaos og koselig småprat rundt dagens prosjekt.  I dag er det julekurv som står på mamsens agenda. Julekurvene skal blåses liv i, etter flere år i ytterste glemsel.

For jeg hadde helt glemt julekurvene, jeg. Helt til jeg kom på hekleklubbtreff i "Hekleklubben Helse i Hvert Hull, altså 4H". En hekleklubb for de av oss som behersker snakketøy like godt som hekletøy. Nå er det ikke slik at vi hekler julekurver, selv om det sikkert både er fint og pent. Neida, kveldens vertinne hadde funnet frem en bok om julekurver, samt lekkert papir til dette formålet. Til og med laminerte mønstermaler, til bruk for sånne som meg. Og med "sånne som meg", mener jeg de av oss som opp igjennom årene har fått høre "det er jo bare sååå enkelt, det går såååå fort unna, selv du klarer dette", bare for å oppdage at det er alldeles ikke sååå enkelt, det tar faktisk flere uker å få gjennomført, og joda jeg fikk det omsider til, men neida jeg gjør det aldri igjen.

Så hekletøyet fikk hvile litt ekstra denne kvelden. Og snakketøyet fikk innimellom hvile litt det også, byttet ut med dyp konsentrasjon. For fletting av julekurver - selv med mal - er jo faktisk ikke spesielt enkelt. Jeg mener, prinsippet er jo forsåvidt ganske ukomplisert, men den praktiske gjennomføringen er det verre med. Og når behovet for færre tommeltotter ble akutt, lød samtalen underveis omtrent slik:
- "Jeg får den ikke inn"
- "Da er den nok for stor"
- "Men jeg klarer ikke å åpne sprekken"
- "Hvis du lirker litt, så finner du åpningen"
- "Men det er for trangt her"
Etter litt fikling:
- "Den har blitt myk!"
- "Det er fordi du har holdt for hardt"
- "Men jeg har jo bare dratt den litt bakover når jeg skulle sikte"
Mer fikling og lirking:
- "Den er ikke lang nok!"
- "Det er ikke lengden det er noe galt med. Du må passe på at de ligger tett nok sammen"


Jeg brukte 1 1/2 time på min første julekurv. Helt sant. Og jeg regner meg ikke som mer klønete enn andre, kveldens vertinne trøstet også med at papiret jeg hadde valgt mest sannsynlig var mer egnet til julekort.
Men jeg var allikevel fornøyd, og tenkte ved meg selv at dette var noe jeg kunne innvie barna i. Jeg måtte bare passe på å ikke bruke mykt papir.

Som vanlig burde jeg virkelig ha skjønt det. Det blir aldri helt som man har planlagt. Veslemor brukte mer tid på å pakke inn sin julekurv enn på å lage selve julekurven. Et naturtalent med kurvfletting, vips var hun ferdig. En nusselig liten julekurv som øyeblikkelig ble omgjort til julegave. Poden fant ut at han skulle lage noe i filt i stedet. Eldstejenta ville heller lage julekort. Og da Jul på Månetoppen begynte, forsvant alle inne i stua.

Jeg ble sittende alene ved kjøkkenbordet. For denne gang hadde jeg valgt stivt papir. Papir som ikke lot seg bøye noen vei uten at alt av fibre gikk i oppløsning. Den siste strimmelen var ekstra gjenstridig, så jeg la fra meg prosjektet og ble med barna for å få litt ekstra julestemning.

Da jeg kom tilbake, ble jeg møtt av en lykkelig liten hund. Julekurven min hadde falt ned fra bordet, og blitt demontert ettertrykkelig. Forbryteren sto logrende og glad foran meg, avslørt av glitter på hjørnetennene og glanset papir mellom potene. Det lyste juleglede av hele krabaten, og mordet på mitt svennestykke ser ikke ut til å ha rørt nevnverdig i samvittigheten. Men før jeg rekker å reagere, hører jeg en trøstende stemme bak meg.

- "Det gjør ingenting, mamma. Egentlig så var den jo ikke så veldig fin. Jeg kan lage en ny til deg, jeg, bare vent litt."

Noen minutter senere har jeg fått en julekurv i gave. Og jeg tenker ved meg selv, at neste år skal jeg holde meg til julekort. Og kanskje en dorullnisse eller to.

                              Brukte 3 1/2 time på disse - men fikk det til :)