Min Kristoffer

Christoffersaken er igjen i rettssalen. Igjen får vi innsikt i en tragedie som er hinsides enhver forstand og fatteevne. Om vold mot barn. Men også om et samfunn som sviktet totalt, i instans etter instans.

Hver gang jeg ser bildet av Christoffer, tenker jeg på "min" Kristoffer. En liten gutt som jeg var læreren til for mange år siden. En liten gutt som alltid sto ensom i skolegården.

Han ble ikke mobbet av de andre. Det var ikke derfor han sto der. Og når jeg hadde inspeksjon la jeg alltid turen innom der for å slå av en prat. For å høre om han hadde det bra. Hver gang fikk jeg samme svar. At det gikk fint. At han likte å stå der. Likte å se på at de andre barna lekte.

Klart at dette ble lagt merke til av flere enn meg. På samtaletimer snakket vi også om det. Hver gang. Det ble bl.a. laget lekegrupper rundt ham. Fordi han sikkert trengte litt trening i det å være sammen med andre barn. Og selv om han ga uttrykk for at det var fint å være i gruppe med andre, enten det var i timer eller i friminutt, så vendte han alltid tilbake. Tilbake til sitt sted, i hjørnet av en asfaltert skolegård.

Slik gikk nesten hele skoleåret. Helt til en vårdag hvor sola skinte og vi tok en utetime. En etterlengtet vårdag, hvor vårsleppet var til å ta å føle på. Barn i småsko, bort med lua. Ut og spille slåball. Nok en gang gikk han til sitt vante hjørne. Men denne gangen stilte jeg det spørsmålet jeg skulle ønske jeg hadde stilt for lenge siden:
-"Hva er den egentlige grunnen til at du står her?"
Og jeg fikk svar.

-"Jeg er så redd for at pappa skal drepe storebroren min".

Det står en liten gutt foran meg og bærer på en enorm frykt. Selvfølgelig leker han ikke med de andre barna. Hvordan kan du være trygg borte når du er utrygg hjemme? Utrygg på det stedet som burde være det tryggeste stedet i verden? Selvsagt står han i et hjørne av skolegården, det eneste stedet hvor han har ryggen fri og full oversikt over det som skjer.

Jeg beholder heldigvis roen, selv om ordene hans hamrer seg inn og nakkehårene reiser seg. Det er som å lette på et trykk som har vært der altfor lenge. Når han først begynner å fortelle, er det en strøm av grusomheter som treffer meg midt i magen. Om pappa som slår. Om mamma som skriker. Og om storebror som går i mellom, og blir slengt hardt inn i køyesenga. Eller blir slått inn i veggen. Om lugging og blod. Det blir bare verre og verre, forteller han, for storebror har begynt å ta igjen. Derfor kommer storebror til å dø hvis det fortsetter. Og han er så redd. Han er så veldig, veldig redd. Ikke for pappa, men for at storebror skal dø. Redd helt inn til margen.

Hvorfor så jeg det ikke før? Hvor mye angst hadde han gjennomlevd gjennom det skoleåret jeg hadde vært læreren hans? Jeg prøver å si til meg selv at det er fordi jeg var relativt nyutdannet og fersk i gamet. Men det hadde vært lærere der før meg. Han hadde gått på skolen i flere år. Hvorfor hadde ingen sett noe?

I samtalene vi hadde da jeg tok over klassen ble denne gutten presentert som en ensom ulv. En som ikke gikk så godt sammen med andre barn. Litt vanskelig å komme innpå. Nesten usynlig til tider. Men ingen direkte bekymring. Mer en oppgitthet over at han var så vanskelig å få til leke slik andre barn gjorde. Men siden han ikke lagde bråk, var han egentlig ikke et problem.

Det var ingenting som hadde forbedt meg på dette. Ikke på lærerhøyskolen. Ikke da jeg kom ut i jobb heller. Det var ingen som hadde lært meg hvilke tegn jeg skulle se etter. Eller hva som var vanlig prosedyre. Men jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre. Jeg gikk til rektor.

-" Er du sikker på at han snakker sant?"
- "Han er jo litt spesiell, det er ikke bare for å få oppmerksomhet, da?"
- "Det er jo en veldig alvorlig anklage, vi skal ikke la sosiallæreren ta en prat med far og høre om det er sant?"

Jeg trodde ikke mine egne ører. Og jeg visste at det siste i verden som burde skje, var at det ringte en sosiallærer på døren. For i det øyeblikket sosiallæreren gikk, ville far ta hevn på den som hadde sladret. Så jeg formelig satt på rektor og argumenterte så heftig som jeg aldri hadde gjort før. Sint og fortvilet og alt på èn gang. Med beskjed om at jeg kom til å ta kontakt med barnevernet uansett, med eller uten rektors velsignelse. Og ble til slutt hørt.

Resten av historien er slik den burde vært også i Christoffers tilfelle. Det burde ha vært øyeblikkelig hastevedtak. For disse guttene ble umiddelbart tatt hånd om, og far fikk straff som fortjent. Saken var klokkeklar. Men det hadde sviktet hos oss også. For det viste seg at storebror hadde fortalt dette til sin lærer for flere år siden. Men han var en bråkmaker og ble ikke trodd. Saken kom aldri videre. Rektor hadde aldri fått høre om dette. Uten at dette fikk noen konsekvenser for min kollega. Til det var han alt for vel ansett både av ledelsen og de øvrige i kollegiet.

Så til hovedgrunnen til at jeg skriver om dette nå:
Ikke et eneste sted på veien ble det snakket om å tilkalle politiet. Og det forundrer meg. For skolene har fortsatt ikke rutiner på å tilkalle politiet ved alvorlig voldskriminalitet mot barn. Man tilkaller barnevernet. Som om barnevernet har myndighet til å sikre spor i tilfelle en rettssak. Sikre bevis, sørge for at forbryteren blir straffet. Vold mot barn er ulovlig, hvorfor blir ikke politiet koblet inn med èn gang? Jeg både tror og mener at politiet selv er mer enn kompetente nok til å vurdere hvorvidt de er riktig instans eller ei. Så skal selvsagt barnevernet også kontaktes, men det må da være mulig å ha flere tanker i hodet samtidig?

Det er heller ingen felles, landsdekkende prosedyre for hvordan den enkelte skole skal håndtere slike saker. Hvorfor finnes ikke dette? Tør vi virkelig å la det være opp til den enkelte skole å avgjøre om man skal ta sakene opp med barnevernet eller ei? Eller vurdere om dette er en politisak? Risikerer vi at det ringer en sosiallærer på døra til en voldsmann som kan ta hevn på ungene sine i etterkant?

Heldigvis er det ting som går i positiv retning nå. Midt i Christoffers tragedie, har det vokst frem en stemme fra folkedypet som ikke aksepterer at barn blir sviktet på denne måten. Politiet har også selv gått ut og etterlyst anmeldelser i voldssaker som omhandler barn. Hvis bare barnevernet nå kan få tilført flere hender slik at barn slipper å vente i tid og evighet på hjelp, er vi enda et stykke lengre.

Min Kristoffer ble flyttet ut av kommunen, og i mange år har jeg lurt på hvordan det gikk med ham.
Helt til jeg for litt siden hørte en stemme bak meg på en parkeringsplass i byen:
"Hei, kjenner du meg igjen?"

Høy og flott. En ung mann nå. Og ikke i hjørnet av en asfaltert plass, men midt utpå. Trygg og sterk. Han har klart seg. Storebror også. Mot alle odds.

Og klemmen jeg fikk, har jeg gjemt lengst innerst i hjerterøttene mine.


For det finnes ingen usynlige barn. Det er vi voksne som ikke ser. 
 


Merknad: Av hensyn til personvern og taushetsplikt fraviker enkelte bestanddeler av teksten fra de faktiske forhold. Dette har imidlertid ikke hatt konsekvenser for budskapet i teksten.

Smak og behag

”Angrer du på 80-tallet?” hører jeg fra TV-ruta. Og en mann svinger malekosten over farger i rødt og oker.

Jeg smiler litt for meg selv. Har jeg virkelig hatt så dårlig smak?

Det har jeg. Min første leilighet hadde okergul stue, mørkerød gang og grønt soverom.  Med gardiner i mørkeblått, samt rutete sofa i alle nevnte farger. Nøye avstemt mot hverandre. Og selvfølgelig hadde jeg en mønstrete bord midt på veggen, for å krone det hele.

Jeg var så fornøyd med resultatet! Seksjon og stuebord i furu hadde jeg også. Syrelutet. Det var varmt og hjemmekoselig. Og jeg lovte meg selv dyrt og hellig at jeg aldri skulle ha noe brunt i leiligheten min. For meg var brunt ensbetydende med 70-tallet, og da hadde man jo virkelig dårlig smak.

Dette løftet holdt jeg i nøyaktig 5 år. For brunt er da vel ikke stygt? Det spørs jo helt hvilken brunfarge man velger, ikke sant? Og hva man har til disse møblene? Så det var frem med malerkosten, på med brun beis, og vips hadde furumøblene fått en ansiktsløftning. Til denne ansiktsløftningen passet det ikke så godt med rutete sofa, så stor, blå sofa ble kjøpt inn.  Samt øvrig pynt i blått.  Og samtlige vegger ble malt i  lys Toscana, bort med oker og mørkerødt.  Det ble så fint! 

Det er  ganske påtagelig hvor fort man kan bli lei av brunt. Grundig lei, faktisk. Og med minimalismens inntog, var det også side opp og side ned i interiørmagasinene med rene linjer, krom og hvitt. Jeg innså fort at vår gedigne blå sofa var alt annet enn minimalistisk. Sofaen måtte jeg imidlertid beholde en stund til, men til gjengjeld var det frem med malerkosten igjen. Nå skulle det bli lyst og rent! Mine brune furumøbler fikk på ny en ansiktsløftning, og denne gangen ble de malt hvite. Og de blå detaljene, ble gradvis puttet inn i skap og kott, inntil den store blå sofaen også ble byttet ut. Med en skinnsofa i brunt. For å balansere alt det hvite. 

Men tro det eller ei. Gradvis har jeg  tatt frem de blå detaljene igjen. Kjøkkenstolene i brunt skinn som ble kjøpt inn for å matche den brune sofaen, har  blitt byttet ut med nye som også har litt blått i seg. Et gammelt lintøyskap i dueblå troner på hedersplassen i stua, sammen med et gammelt klaffebord med rester av blåmaling innimellom treverket som er pusset frem igjen. Naturen er på vei inn igjen i stuene våre.  Også min. Selv om jeg hadde lovet meg selv at det aldri skulle skje.

Jeg vet ikke om jeg er spesielt opptatt av trender. Men jeg lar meg nok påvirke mer enn jeg vel egentlig tør innrømme. Hadde vi så dårlig smak på 80-tallet? Jeg tror ikke det, ikke i forhold til datidens trender.  Og alt kommer jo tilbake, før eller siden. Gjerne med en liten vri. 

Heldigvis er små endringer ofte enkle å få til. En malerkost. En farge du liker. Noen timers arbeid, og vips har du fått et nytt møbel, som passer til deg, der du er nå. Uavhengig av trender.

Nesten, hvertfall. 

Ventetid

Det er advent, vi er halvveis, og godt i gang med alle tradisjonene som vi har tatt med oss inn i ventetiden.  Mine barn har en helt klar forventning om hva denne tiden skal inneholde. Adventskalender, kakebaking, julegavehandling og juleverksted, for å nevne noe. Tradisjoner som vi deler med andre, men også tradisjoner vi har laget selv. Som å lese bok, ett kapittel hver dag. Dette er vår felles ”kalender”.  En stund hvor vi bare er sammen.  

Jeg husker godt min egen barndoms advent. Julekalenderen var enten en sjokoladekalender eller en tingkalender med små plastfigurer som jeg aldri helt fant noe bruksområde til. Men jeg samlet de på et glass, og kunne telle hvor mange dager som hadde gått, frem mot den store dagen.

Ventetiden ble fylt av mye av det samme som i  dag. Vi hadde juleverksted hvor vi lagde julegaver som kun besteforeldre kunne bli genuint glad for. Forrige uke leste jeg om en mann som reagerte på at en barnehage brukte dorullkjerner til nisser. Barn kan bli syke av å ta på dorullkjerner,. Det er nesten rart at vi som var barn på 70-tallet overlevde juleverkstedene. Jeg har laget og gitt bort hele familier med dorullnisser. 

Vi lagde også "Husk". En pappskive som man dekorerte, for så å lime på en klesklype. Det briljante var at klypen kunne holde en huskelapp. For eldre mennesker med tiltagende glemskhet, var dette den ultimate julegaven. Det rare er at jeg aldri så noen av disse gavene på veggen. De må ha glemt det. Så da ble det en ny "Husk" året etter også.

Det var også i adventstiden jeg lærte at pepperkakedeig fjerner smøreolje som har grodd fast i huden. Min far vasket hendene før han hjalp meg å kna deigen, men det var jo ikke slik at alt gikk bort når man jobber med maskindeler og olje. Men da han var ferdig, med å kna, var hendene alltid rene og babymyke.  Jeg spiste generelt lite pepperkaker da jeg var barn.

Jesusbarnet fikk også gjennomgå. Jeg klippet ut Jesusbarnet i rød filt og klistret ham opp på en grønn klokkestreng. Frøken hadde tatt med bomull til snø. Jeg skjønte aldri helt det der, som om det var snø i Betlehem, lissom. Men pliktoppfyllende som jeg var, pakket jeg Jesusbarnet inn i en liten snøfonn.

Resultatet ble nok mer sjarmerende enn vakkert. Klokkestrengen var så lite vakker at jeg ikke fikk lov til å gi den bort til jul. Ikke til noen. Det sier ganske mye, når man ser på alt det andre jeg faktisk fikk gi bort. Som dorullnisser med bakterieflora. Så jeg beholdt den selv, noe jeg i dag er glad for. Hvert eneste år når vi drar frem det røde Jesusbarnet, ser ungene mine på meg og smiler overbærende. "Den er ikke så veldig pen, mamma", sa poden diplomatisk til meg i fjor. Men jeg tar den allikevel frem og gir den hedersplass.

For det er noe vakkert over et rødt Jesusbarn som ikke er helt som alle andre.  

Med vennlig hilsen Nav

Logoen er "lånt" fra google

I dag kom brevet. Nådestøtet. Fire tettskrevne sider. 
Med vennlig hilsen Nav

Det er brutal lesing. Ikke fordi Nav har gjort noe galt. Jeg tilhører den delen av Navs klienter som faktisk har fått god oppfølging. Men brevet inneholder fire sider med beskrivelse av hele min helsesituasjon, alt fra legens epikrise til jobbhistorikk til fritidsinteresser til familiesituasjon. Det er grundig arbeid, og grunnen til at det blir så brutalt er fordi det er så til de grader usminket og ærlig. Spot on. Og mens jeg leser historien, min historie, kommer klumpen i magen. Som sprer seg til den sitter fast i halsen og jeg nesten ikke får puste. 
Og spørsmålene. Er dette virkelig meg? Er det virkelig jeg som er beskrevet her? 
Men det er det, jeg kjenner alt igjen. 
Det er meg, alt sammen.

Jeg har blitt operert tre ganger i korsryggen. Jeg har også operert to nakkevirvler i en og samme sjau. Jeg står oppført på minst èn operasjon til i korsryggen på Rikshospitalet, og jammen har ikke nakken min klart å produsere enda en prolaps lengre oppe i nakken. Jeg er henvist til Rikshospitalet for dette også. Jeg har i tillegg skader i nerver etter en sykehustabbe hvor et dren som skulle føre blod ut av kroppen, i stedet gikk tett og førte til blodansamling i ryggmargen. Jeg har allikevel hatt griseflaks Jeg kan gå. Og jeg kan smile, det gjør jeg fortsatt, hver dag. Kanskje med unntak av i dag. Man klarer ikke å lese slike brev uten å gå litt i stykker.

Nå er jeg altså erklært totalt ubrukelig for arbeidslivet. Jeg har visst det lenge, men å se det svart på hvitt er beintøft. Og det gjør ikke situasjonen for sånne som meg det minste bedre at andelen trygdemottakere i Kongeriket Norge øker. Å høre om unge som vil "Nave" gjør meg ikke bare trist, jeg blir også provosert. For det slår beina under de som faktisk er syke. Det er ikke en eneste debatt om dette som ikke trykker på nerverøttene mine, ikke de nervene som er i klem mellom prolapser, døde virvler og benmasse, men de som klemmer på følelsene av å være en snylter. For hvordan kan mine omgivelser vite om jeg bare er lat, eller om jeg faktisk er så syk at jeg ikke kan arbeide? Og hvordan kan jeg forvente at alle rundt meg skal forstå, når jeg selv ikke klarer å akseptere at jeg er 100% ufør? Det verste er allikevel at jeg skammer meg. Tenk det. Jeg skammer meg fordi jeg er syk.

Humor hjelper imidlertid alltid. Som når Bye og Rønning synger om det å "Nave". På sitt vis setter de fokus på de som egentlig ikke har bruk for systemet, men utnytter det. De finnes de også. Dessverre.  De som jobber svart og hever trygd. De som ikke jobber fordi de ikke gidder. Det er bare det, at utenforstående ikke alltid har så lett for å se hvem som er hvem av oss.

Min sykdom synes ikke utenpå, selv om de som kjenner meg godt ser det. De ser draget under øynene, eller merker konsentrasjonssvikten i samtalene når jeg blir sliten. Stivheten i ganglaget. Stillhet der jeg ellers ville vært en del av diskusjonen, eller ekstra pratsomhet når doser med morfin er det eneste som hjelper på smertene. Men hvis du ikke vet, så er det heller ikke sikkert at du ser. I mange sammenhenger er det en fordel, det en kjent sak at rullestolbrukere ofte blir behandlet som om handicapet sitter i hodet i stedet for i beina. Men siden jeg ser frisk ut på utsiden, er det heller ikke alltid lett for utenforstående å forstå at jeg er kronisk syk. Da kan man lett bli oppfattet som en som sender ut doble signaler.  For det er ikke lett for omgivelsene å forstå at man får til enkelte ting, mens andre ting er en umulighet. Eller at noe går fint i gode perioder. At man kan være med på barnas aktiviteter, men at det da mobiliseres så kraftig at jeg ligger flatt i etterkant. Du ser meg aldri ute når jeg er på det dårligste. Det er ikke den delen av meg jeg orker å vise frem. Men da blir det også vanskeligere for deg å forstå. Det blir som å bite seg selv i halen.

Hvis bare folk visste hvor mye sånne som meg har mistet. Og dette sier jeg ikke for å fremstå som en martyr. Men for meg er tapet av arbeidslivet den Store Sorgen i livet mitt. Med store bokstaver. Jobben var en betydelig del av min identitet. Jeg var på rett hylle i livet som lærer. Gruppedynamikk, klasseledelse, teambuilding, det var hjertebarnet. Med musikk og teater som virkemiddel. Eller matematikk med fokus på å få bort matteangst for de som strever. Gleden over å skape mestring. Men også samtaler med barn og unge i vanskelige situasjoner og samarbeid med barnevern. Prosjektledelse, planarbeid, og ikke minst kollegaene mine...  Alt dette er tatt bort fra meg.  

Som gradvis sykere og sykere ble jeg også et samtaletema blant mine kollegaer. Fraværet ble et frustrasjonsmoment. Mistenkeliggjøringen var også til å ta og føle på, det var ikke omsorg som var årsaken til at man ble snakket om. Det er som regel ikke det når det blir snakket bak ryggen på en, til og med lenge etter at man har sluttet. For meg var det derfor et lykketreff å bytte skole. Å få nye kollegaer som ville meg vel. Jeg er helt overbevist om at jeg ble stående vesentlig lengre i jobb fordi jeg hadde det så godt. En rektor som opprettet en spesialstilling for meg slik at jeg kunne bruke mine ressurser på en best mulig måte. Et rungende ja til alt jeg satte i gang av prosjekter, fra skolejogg til inntekt for SOS-barnebyer, til teater.  Kollegaer som lot meg kjøre dobbelttimer i forkant av operasjonene slik at elevene fikk timetallet sitt og slapp vikar. Uten skjeve blikk, og med et ønske om "god bedring" på veien. Er det rart jeg savner kollegaene mine? Tenk om flere fikk oppleve dette, å bli satt pris på selv om man er syk. Men jeg er stygt redd for at mange dessverre har samme opplevelser som meg, at man blir snakket om i negative ordelag fordi man blir en belastning for kollegaene. Om bare flere ledere hadde visst hvor mye god tilrettelegging faktisk betyr for alle parter! Jeg er stolt over at jeg klarte å stå i jobben helt til elevene mine skulle ha standpunktkarakter i 10.klasse. Samt ydmyk og takknemmelig for alle de som hjalp meg på veien slik at dette ikke ble nok en umulighet. Men nå er det altså stopp. For bestandig.

Man mister imidlertid ikke bare jobben. Man mister også mange av de sosiale arenaene. For meg har musikk alltid vært en sentral bit av meg. Sammen med andre, enten i kor eller vokalgrupper, eller som en del av små og store prosjekter. Men også her har jeg blitt et ustabilt moment. Jeg kan aldri regnes helt med. Jeg kan øve på egenhånd til jeg blir blå, men vet jo aldri om jeg får vært med på selve konsertdagen. Fellesøvelser er i store perioder for slitsomt. Ingenting kan planlegges. Men jeg er samtidig priviligert.  Jeg er med i verdens beste Sjøbodkor, som har gitt meg frihet til å komme når jeg er i stand til det. Jeg har allikevel dårlig samvittighet hver eneste tirsdag jeg ikke er på øvelse, selv om alle er nydelige og forstår situasjonen. Tenk det, dårlig samvittighet fordi man er syk. Jeg tror mange har det slik.

Lista over alt man har måttet si nei til, begynner å bli lang. 40årslag, julebord, spillkvelder, turer, kafèbesøk, sommerfest..... you name it. Men jeg er heldig. Mine venner forstår at når Adam ikke får kjøpt øl på fjellet til Moses, må Eva komme på besøk. Det går unna noen liter kaffe i løpet av uka. Og da Sjøbodkoret var på kortur i Krakow, ringte de meg og sang. Tenk, de sang for meg. Fordi jeg ikke kunne være med. Det er minne å ha, det. Men det hadde vært fint å en dag kunne si "ja, jeg blir med", uten å måtte ha forbehold. Å kunne planlegge turer sammen med venner. Å vite at jeg kan bli med, uten at jeg enten må melde avbud, eller risikere å ligge inne på hotellrommet fordi selve reisen ble for slitsom. Jeg har fortsatt friskt i minnet da nakken gikk føyken på vei til vokalfestival i Århus. Takk og lov for gode venner.

Man mister også ukerytmen. Når alle andre drar på jobb mandag, er jeg hjemme. Når Facebook fylles opp av helgestatuser fredag, eller "endelig ferie"-statuser, så stikker det litt innvendig. Samtidig som jeg er misunnelig på alle de som søndag kveld skriver lange "sukk" over at de må på jobb mandag. Jeg er ikke lengre en del av dette. Mine hverdager består av å hvile mest mulig på formiddagen, slik at jeg kan være mamma når barna kommer hjem. Mandag er det full rekonvalesens etter helgen. For jeg får meg ikke til å legge meg rett ut lenge av gangen når barna er hjemme. De vet at mamma har dårlig rygg, men det er ikke det som skal ha hovedfokus. Våre barn skal aldri måtte kvie seg for å ha med venner hjem, eller ta voksenansvar fordi mamma er syk. Barna skal få være barn, og mamma skal være til stede.

Så her sitter jeg, da, med brevet fra Nav ved siden av meg. Hva nå? Disse fire sidene er min historie. Men det er ikke hele historien. Jeg er mer enn sykdom, mer enn ryggen min, og mer enn alle begrensningene. Livet kan nemlig allikevel være godt, det handler om å ikke gi sykdommen for stor plass i livet. Å finne mening i noe annet enn det man måtte gi fra seg. Ok, så kan jeg ikke jobbe som lærer. Men jeg kan skrive også når jeg ligger. Og i stedet for klasseleder, er jeg årgangsleder på fotballaget til eldtstejenta. Jeg er en racer på å sende mail. Der kan jeg dessuten være med på treningene når jeg klarer. Husbonden er trener, så jeg trenger ikke å belemre noen andre med dagsformen min. Jeg løper ikke, men er fantastisk god på å være kjegle. Og jeg har to ører som lytter når noen trenger det, og en munn som helt fint klarer å rope ut en oppmuntring når noen endelig får til noe man har øvd lenge på. Mestring, bare på en annen arena. For jeg har evne og tid til å være til stede, og det får jeg ikke brukt ved å kun være hjemme innenfor mine egne fire vegger.

Summa sumarum er det jo dette alt handler om. Å klare å fylle tilværelsen med meningsfylt innhold. Det gjelder jo oss alle, uansett livssituasjon. Så må man også gi rom for  kjenne på det som ikke er greit, men samtidig passe på å komme seg ut av egen navle igjen i tide, hvis man klarer, eller søke hjelp slik at man klarer det sammen med noen. Klare å se på det som er fint, i stedet for å drukne seg i selvmedlidenhet og sorger.  For livet har mye fint å by på også, selv om livet i perioder er i overkant tøft. Mine barn har alltid en voksen hjemme. De kommer aldri hjem fra skolen til tomt hus, og har en mamma med mye tid. Å være en trygg voksen, også for vennene til mine barn. Jeg er også så heldig at jeg har giftet meg med riktig mann. Bare det er jo ingen selvfølge i våre dager. Å gi mye plass til det som er godt, gir mindre plass til alt som er vondt. Det er det som må til for å skyve unna tankene om at man ikke er god nok. 

Kanskje jeg til og med en dag klarer å si rett ut når folk spør, at jeg er ufør. I dag klarer jeg ikke det. Men som med alle sorger, må også denne sorgen bearbeides. Og nå som jeg har fått et endelig punktum, kan jeg for alvor gå inn i dette, en gang for alle. Tåle at jeg møter meg selv i døren. Akseptere alt som ble tatt fra meg, og se det som en mulighet til å starte noe nytt. Kose meg med familien min. Være til stede for de som trenger en voksen med tid. 

Så fortsetter jeg selvsagt med å skrive. Finne humoren og skråblikkene som gjør livet morsomt å leve. Sende inn tekster til redaksjoner, og hvem vet, kanskje jeg en dag kan leve av det på full tid. Det hadde vært fint. 

For som de sier i min favorittsketsj med Monty Python: I`m not dead yet!

Designmatpakke

Jeg har lært meg et nytt ord. Designmatpakke.

Først trodde jeg at det var en liten stavefeil, eller at jeg hadde lest feil, men dengang ei. For nå holder det ikke med å style hjemmet og utseendet og bilen og fandens oldemor, nå skal forsyne meg også matpakka designes. 

Det er lekkert. Ingen tvil. Og det skal være sunt slik at våre søte små får i seg alt de trenger av næringsstoffer. I og for seg er jo det bare fint. Jeg er selvsagt ikke uenig i det. Og til dette måltidet passer det seg også med en designermatboks, med små rom til forskjellig frukt og grønnsaker. Vakkert dandert, selvsagt, slik at matlysten virkelig får fart på seg. Eller hva med et eget kjøleelement som plasseres i matboksen, slik at kommende generasjoner kan spise matpakke uten svett ost? Helt genialt, alt sammen. Og tro det eller ei, i utgangspunktet forsøker jeg virkelig, helt på ordentlig, å være positiv. 

Problemet mitt er bare at jeg ikke orker nok en ting som vi foreldre må være verdensmestere i. Jeg har allerede gjennomlevd 13 år med temabursdager, med dertilhørende temakaker. Vakre Barbiekaker, hvor Barbie er plassert i midten, med kaken som kjole. Eller fotballbaner og piratslott og tog og.... Kjempestas, selvsagt, både for bursdagsbarnet og gjestene. Men da det ble min tur, kom alle begrensningene til syne. For jeg er ikke spesielt flink til å lage hverken Barbiekakekjole eller fotballbaner, uansett hvor enkelt det i utgangspunktet sies å være. 

I stedet har jeg servert muffins med dinosaursnørr. Fordi muffinsene ble flate selv om de var laget fra pose, og glasuren fikk en mystisk farge. Gutta elsket det, muffinsen gikk ned på høykant, og en av festdeltakerne forspiste seg og måtte hjem etter 20 minutter. Monsterkake har også vært en hit. Rund sjokoladekake, med det styggeste non-stop-fjeset verden har sett. Jentene elsket den, og var nok så langt unna Barbie det er mulig å komme. Så det er ikke det at jeg ikke har prøvd, men jeg har sett min egen begrensning og laget kakene deretter. Litt avantgardekaker, men det funker. 

Men når det kommer til å designe matpakkene... Nei, der må jeg bare melde pass. For det første har jeg 3 barn. Det betyr at det smøres 15 matpakker pr uke, og 60 i måneden. På årsbasis er vi oppe i 570 matpakker. Og så skal jeg være kreativ i tillegg. Jeg har mer enn nok med å finne ett slag pålegg til hver brødskive. Jeg legger ved et eple eller en gulerot, og det funker. Og sorry, men brokkoli er ikke smågodt selv om man kutter den opp i små biter. 

Jeg finnes ganske enkelt ikke kreativ om morgenen. Heller ikke om kvelden, for de som lager matpakkene dagen i forveien. Jeg sliter bigtime med hva jeg selv skal ha på brødskiva hvis vi ikke har Jarlsberg, og det samme forholdet har jeg til generell matpakkelaging. Og hva er det vi egentlig lærer våre små? At mamma er en vandrende buffet, også etter at man er avvent fra puppen? At livet er en buffet? Kun det beste er godt nok, og brødskive med svett ost er en vederstyggelighet? 

For meg blir dette nok en mammagreie. Eller damegreie, om du vil. Nok en ting som føyer seg inn i rekken av alt man skal fikse. Og det er jo et tankekors at det ikke pappaene som driver med dette, litt på samme måte som med lekre cupcakes, temabursdager og hjemmelagede pakkekalendere. Alt dette holder pappaene seg langt unna. Og man kan jo saktens lure på hvorfor. Hvorfor er dette blitt en så stor del av det å være mamma? Setter vi press på hverandre? Eller er dette utelukkende positivt, og noe koselig å fylle hverdagene med? Jeg bare spør, vel vitende om at det du finner glede i er noe du skal ta vare på. Jeg vil bare ikke at alt dette skal være en karusell som det etterhvert blir vanskelig å hoppe av. At man er flink nok mamma, selv om det er matpapir og ost. Kun ost, med brødskive under.

Jeg tror rett og slett at jeg er litt for praktisk anlagt. Ungene her har smurt egne brødskiver siden lenge før de sluttet i barnehagen. Joda, det ble mye klin og gris, men skivene har alltid gått ned. Og etterhvert har de også vært nødt til å lage matpakka selv. Ikke fordi jeg ikke gidder, men fordi jeg vil at de skal bli selvstendige. De skal vite hva som er lurt å fylle magen med på skolen, og hva som ikke gir næring til hjernen. Og det virker. Vi får rett som det er innspill til handlelista, ting de vil ha i matpakka, enten det er frukt, annet grønt eller et påleggslag. Til og med hva slags brød de kunne tenke seg. Men noe designkurs, det får de ikke. Ikke her. 

Tenk om vi hadde klart å la være å sammenligne oss med alle andre. Jeg sier "vi", for det gjelder jo meg også. At ikke alt må være designet, timet og tilrettelagt. For det hører også med til historien at en mamma kom til meg etter en barnebursdag, og sukket: 

"Sønnen min har ikke snakket om noe annet enn monsterkake etter at han var hos deg, og forlanger å få det til sin egen bursdag. Jeg har aldri hørt om det før, men du er jo alltid så kreativ!"

Hvem skulle trodd.......!      ;-)

 

Gaven til den som har alt

-->

I går tikket det inn en melding på mobilen: Hva ønsker familien seg til jul? 

Det er ikke fritt for at jeg skvatt litt. Jul? Allerede nå? På min kalender er  det over TO uker til advent. Og selv om butikkene for lenge siden har fylt hyllene med engler, nisser, marsipan og julepynt, så er jeg ikke i julemodus ennå.

Jeg blir like svett hvert eneste år når det går opp for meg at julen er rett rundt hjørnet. Muligens fordi jeg ikke klarer å starte handlingen allerede i november. Eller oktober. Ikke misforstå, jeg synes det er hyggelig å gi gaver. Jeg bruker mye tid både på å finne riktig gave til hver enkelt, og legger gjerne ved et lite dikt eller hint om hva som ligger innpakket. Godt kamuflert, selvsagt, både i ord og utforming. En bitteliten gave blir alltid pakket inn i en stor eske.

Men når noen har absolutt alt, da sliter jeg.  For hva i alle dager gir man da? Når de virkelig har ALT, unntatt èn ting: En oppslukende hobby. Det hadde vært en adskillig mer takknemmelig oppgaver å finne presanger dersom de hadde interessert seg for modellfly og karate. Da kunne jeg ha kjøpt en tube lim og tannbeskytter, med en liten presisering om at det ikke må brukes samtidig.

Jeg tror de fleste har noen i familien som går inn under denne kategorien. Og å tråle gjennom butikk etter butikk, uten å finne noe, er  for meg et mareritt. Til slutt kjøper man bare for å ha kjøpt noe. I denne tilstanden har jeg kommet i skade for å  kjøpe et lekkert skjerf til en mann uten hals, samt såpe med sitron til en med sitrusallergi. Jeg har også kjøpt parfyme til en dame uten luktesans, i beste mening, men når hun sa at hun ikke luktet så godt lengre, så kunne det jo misforstås, ikke sant?

I en reklamekatalog fant jeg nettopp overskriften ”gaven til den som har alt”.  Under var det bilde av en dings jeg aldri har tenkt på å ønske meg. En selvgående sausevisp. I mine øyne, der og da, sto den for meg som noe helt ubrukelig.  Sier den i fra hvis det koker over? Eller hvis sausen svir seg? Neppe.

Jeg glemte hele vispen, helt til jeg fikk besøk av Mannen med Alt.

Plutselig er den der. TV-reklamen for den selvgående vispen. En begeistret stemme roper ut:
-"Nei men SE! Vispen går av seg selv!"
Uten en eneste motforestilling. Men en selvgående visp, det er saker, det! En real kjøkkendings med motor! Man er da mann...

Så nå er julegavehandlingen reddet, og det allerede før advent!

Hva jeg svarte på sms`en?

- Det er ikke så farlig med oss voksne, vi har alt. Det holder med en god klem.

Fisk med Attitude

Nå i helgen fikk jeg en gledesstrålende telefon fra min mor, som andektig kunne forkynne det glade budskap: Lutefisk til middag!

Landets lutefiskelskere har gjort denne retten til en høytidsstemt festmiddag.  Selv har jeg vokst opp med lutefisk som både søndagsmiddag, julemiddag og ”nå-skal-vi-riktig-kose-oss”-middag. Jeg endte alltid opp med å spise kylling.

For Konsept Lutefisk er i mine øyne absurd. Det svømmer ikke små lutefiskbarn rundt i sjøen, livredde for å bli fisket opp og lagt på tallerken sammen med bacon, brunost, lefse eller hva man måtte finne på å kamuflere fisken med.  Eller horrorfortellinger for små lutefiskbarn om hvordan man havner i ei bøtte med lut til man har dødd enda en gang.  Lutefisken er en konstruert fisk, og noen har vært først ute med dette også.

Jeg holder det som svært sannsynlig at lutefisken ble oppfunnet av en dame som bare MÅTTE ha lut. Og fisk. Sammen. Altså en gravid kvinne med hormoner som gjør en helt desperat etter uante matretter. Og siden dette var på en tid hvor det var lite mat, så måtte hele familien spise dette. Ofte. Til slutt hadde de spist det så mye at de likte det, og derfra var veien kort til å invitere til verdens første lutefisklag. Logisk, ikke sant?

Nå kan det selvsagt se ut som om jeg ikke liker lutefisk. Langt i fra, når jeg får det servert med en helt vitenskap av tilbehør, er det et festmåltid. Men til og med de beste råvarer kan ødelegges bare kokken ikke har peiling.
Som første gang jeg lagde lutefisk til familien.

Ingrid Espelid og jeg sto på kjøkkenet. Fisken var fanget i nærmeste butikk, og Ingrid smilte blidt til meg mellom to permer. På side 135 skulle vi boltre oss i lutefiskens mysterier.
"Legg fisken med skinnsiden ned" Lett. Fiskebitene ble vakkert dandert.
"Dryss salt mellom lagene". Lett. Måtte bare ta bort det øverste laget med fisk før salting.

"Hell på 1 dl vann pr kilo fisk". Som skrevet så gjort.
Etter 10 minutters trekketid skulle herremåltidet serveres til tente lys og tindrende barneøyne.

Tadaaa! Lokket ble fjernet, middagen var klar!

Lutefisken var borte. Helt borte.
Den hadde forsvunnet, rett foran nesen på kokken.
Det var kun litt benrester og skinn, som fløt i en slimete masse.
Stillhet, så en prøvende barnestemme:
"Det ser ikke så veldig godt ut, mamma".

Det ble bacon og annet lutefisktilbehør til middag den dagen.  Jeg konfererte også med Ingrid for å finne ut hvor jeg hadde tråkket feil. Vennlig ba hun meg om å lese resten av oppskriften.
"Pass fisken godt, så den ikke forsvinner i gryten".

Etter dette tilberedes lutefisken utelukkende i stekeovn, hvor den ikke kan stikke av like lett, pakket inn i folie og med 3lags glassdør som siste skanse.

For vi snakker om Fisk med Attitude.
Hvis du ikke gir den full oppmerksomhet, forsvinner den.

Du disser ikke lutefisken. Den disser deg.