Gartnerens beste venn

Plantebordet jeg sitter ved har blitt mitt andre hjem etter at jeg gikk i den klassiske drivhusfella. Som fersk drivhuseier har jeg opplevd en eksplosjonsartet spiring. I min iver har jeg sådd mer enn rikelig, og ”glemt” at små frø kan bli til relativt store planter under gode forhold. Så nå har jeg hendene fulle. Veldig fulle, faktisk. Stiklinger skal plantes om, etter èn. Men i dag har jeg fått selskap i hagen.

- "Mamma, jeg fant en mark!" Vesla roper ut sitt lille lykkefunn. Marken, derimot, har garantert vokst opp med skrekkhistorier om disse skumle barna som drar dem opp fra bakken, og prøver å sno seg unna.

- "Så fint. Bare husk på at den er levende". Denne mammaen har sett mer enn èn mark møte sitt endelikt i små hender. Jeg prøver derfor å lære henne litt om hvordan meitemarken er gartnerens aller beste venn. Om ganger som graves og røtter som får luft.

- "Jada, mamma! Vi skal bare gå en tur i parken". Leken er i gang.

- "MAMMAAAA!!!!!" Jeg spretter opp, det høres ut som om hun har slått seg kraftig.

- "Hva er det som har skjedd?"

- "Marco er slem! Han ville ikke på tur i parken, og prøvde å stikke av!"

Trillende latter. Marken har fått navn. Og personlighet.

Så stillhet og dyp konsentrasjon fra den lille.

- "Du mamma...? Visste du at marker er innmari dårlige til å sitte?"

Vi ler begge to. Jeg innrømmer at jeg aldri har tenkt på det før. Men det er helt sant, marker kan ikke sitte.

- "Men hvordan vet fisker at mark smaker godt?”

- ”Jeg tror ikke fisker er så veldig opptatt av hvordan maten smaker”, sier jeg. 

- ”Men marken lever jo på land, og fisken i vann! Hvordan vet fisken at marken kan spises?” Jeg blir svar skyldig.

Vi blir sittende hver for oss, men allikevel sammen. Det er egentlig litt for stille, men jeg enser det ikke før hun utbryter:

- "Hvor mange marker kan man lage av èn mark, mamma?"

- "Markene liker seg best når de får lov til å være hele", svarer jeg.

- "Ååååååhh.. Men nå har jeg fire. Og de rører fortsatt på seg"

Foran meg har jeg fire små stiklinger i hver sin potte. En barnehånd slipper èn liten minimark i hver potte.

For meitemarken er gartnerens beste venn. 

Et drivhus blir født

Jeg har en landromantisk tanke om tomater og urter i mitt eget drivhus. Så da herligheten lå flatpakket på hengeren, var forventingen stor.

Flatpakket, Ja. Det har aldri skremt meg, jeg har stor erfaring i å lese tegninger som egentlig bare er lagt inni esken for irritere. Denne flate pakken er intet unntak.

Vi jobber godt sammen, husbonden og jeg. Vi monterer og skrur, etter tre kvarter er den første veggen ferdig. Nesten. Det mangler en skrue.

Etter å ha kikket litt på tegningene, viser det seg at den ene skruen skulle vært satt inn helt først, selv om den ikke skal brukes før helt sist.  Alt må demonteres, og det legger seg en noe anstrengt stemning over åstedet.

Èn ting er å skru sammen veggene mens de ligger på bakken, en annen ting er å få satt drivhuset opp i stående.

Mor plasseres på en krakk som er mest egnet til benbrudd, og støtter en takbjelke som skal holde begge gavlene på plass. Det vaier og svaier, barna blir tilkalt, her må alle holde mens far skrur. Og med hele flokken samlet, er det bare èn aktør som mangler: Familiens terrier. Han kommer løpende, og setter snuten rett i den skruen som far forsøker å kommet til, den sitter på et sted der ingen skulle tru at nokon kunne skru.

Det blir ikke bedre når vinden tar fatt i veggene, de blafrer, og barna holder så godt de kan, mens hunden har byttet plass og graver i fundamentet, det som er gravd ned kan tross alt graves opp igjen.

Mor og barn bytter plass i høyden, barnet får en trygg gardintrapp og stortrives. I kaoset som nå følger får vi hyppige tilbakemeldinger om alt som skjer i nabolaget: ”– Naboen kommer hjem! Nabojenta har lært å sykle!” Alt mens far skrur, mor fjerner hund, storesøsken holder vegger, og nå begynner det jammen å regne også.

Det blir en kakespade som redder hele drivhuset. Tynt blad, som lirker platene inn etter skohornprinsippet når vinden tar tak.  Ting går endelig på skinner, og et drivhus blir født!

Alt er på plass. Helt til jeg ser ned i det første hjørnet. Det mangler en skrue! Den har falt ut, og absolutt hele drivhuset må demonteres for å få satt den inn.

Vi ser på hverandre og ler. Mulig noe anstrengt, men der det er latter er det liv. Og utbryter i kor:

Gaffateip!

Prosjekt Bad & Velvære

Det er en helt vanlig onsdagsmorgen i vår ringe Casa.

Lykkelig og forventningsfull går jeg inn på badet. Vanligvis ville ikke dette vært noen spesiell anledning, men i dag skal det skje. For første gang skal jeg dusje i vårt splitternye dusjkabinett.

De siste ukene har vi nemlig begynt på Prosjekt Bad & Velvære. En flertrinnsrakett hvor badet i 2.etasje blir oppgradert, samtidig som det lages flunka nytt bad i kjelleren. Gulvet nede er pigget opp, og følelsen av betongstøv i alle kriker og kroker, meg selv inkludert, gjør lykken over et nytt dusjkabinett komplett.

Jeg synger muntert for meg selv på en glad melodi og stiger inn i herligheten. Tar ned dusjhodet og lar vannet renne i behørig avstand fra kroppen de første sekundene i tilfelle vannet er kaldt. Her overlates intet til tilfeldighetene. Etter et halvt år i garasjen er kabinettet endelig montert opp, så denne stunden har jeg ventet på. Slitent dusjhjørne er nå byttet ut med dusjpanel som t.o.m. har valgmuligheter. Ren hverdagsluksus.

Ahhh.... det sildrer varmt, tropedusj er en fantastisk oppfinnelse... tykke, deilige kaskader av vann tiner opp en morgenstiv kropp.  Glemt er strømregningen og alle gode forsetter om sparedusj og andre enøktiltak. For akkurat nå føles dette øyeblikket for godt til å spares bort.

Jeg vrir på den øverste knappen. Her skal herligheten utvides, massasjedysene står klare, og venter bare på klarsignal.

- Iiiiiiiiiik!!

Et primalskrik flerrer luften, gjennom vann og damp og dogg.

Jeg mister pusten.

Alt av kroppshår stritter utover.

Et kort øyeblikk forsvinner tiden.

For det som kommer ut er iskaldt!

Hvem pokker er det som lager slike kuldemitraljøser og kamuflerer det som velværedyser??

De må da forstå at det er KALDT og UBEHAGELIG å få harde, kalde stråler rett i ryggtavla når man står med et troperegn over hodet!

Det hjelper dessuten lite at vannet blir varmt etter noen sekunder når man omtrent har omkommet av sjokk med tilløp til stans av alle vitale kroppsfunksjoner.

Så når neste trinn i raketten skal fyres løs i kjelleren, blir det dusj uten sjokkdyser. Og kanskje boblebad istedet, det høres fint ut.

Den eneste trøsten er at jeg var førstemann ut. Så dette er min lille hemmelighet. Kanskje jeg skal by Mannen på en varm og god dusj i kveld? Lokke ham med en liten bayer i såpeholderen og kalle det for en innvielsesfest... da blir han nok glad, tenker jeg...

Men først skal jeg skryte masse av massasjedysene.

Barn 450

Hei, Jens.
Dette brevet er til deg, men jeg håper så mange som mulig deler dette videre. For jeg er skuffet, Jens. Etter å ha fulgt deg i mange år nå, hadde jeg ventet mer. Jeg trodde bedre om oss.

Jeg skriver "oss", fordi dette handler om alle vi som bor her i det lille landet vårt. Landet som jeg liker å tro er fyllt med godhet for de som strever, og en utstrakt hånd til de som ikke har andre hender å strekke seg etter. Hender som er borte, fordi noen har drept eller fengslet akkurat de hendene som egentlig var ment til å ta vare på seg og sin familie.

For det var hit de kom. Noen i desperasjon. Andre med en bunnløs sorg i hjertet som aldri blir borte. Angst, for det som har vært, og for det nye som skal komme. Men jeg tror likevel at de også kom med noe som er vel så viktig: Håp.

Jeg er selv mamma. Og jeg vet at du er pappa. Jeg er helt sikker på at du også får vondt når du ser sorte barneøyne som har sett for mye. Blikket som forteller om ting ingen barn skal se, eller oppleve. Men dine og mine barn er skånet for dette, våre barn har glade barneøyne, Jens. Den største sorgen mine barn har møtt så langt i livet, er tapet av en liten dvergpapegøye som var gammel og mett av dage.

450 barn, Jens. 450 barn som når som helst kan sendes ut av landet vårt, og "hjem" til Etiopia. Mange av disse barna har aldri bodd noe annet sted enn i Norge. Glade barn, som har opplevd gode ting her. Som snakker norsk, slik dine og mine barn gjør. Som akkurat nå, mens jeg skriver til deg, sykler rundt i sin gate og nyter den samme vårsolen som du og jeg nyter. Men med foreldre som har "feil" nasjonalitet. Foreldre som også har sett for mye, ting som gjorde det umulig å bli i det landet der de var født.

Forstår du desperasjonen, Jens? Jeg håper det. Det kan ikke ha vært lett å bryte opp og begi seg på en lang reise til oss her i nord. Og når nøden er så stor, enten av krig, fattigdom eller politisk forfølgelse, så blir man så lenge man kan. Jeg hadde gjort det selv. Jeg hadde selv søkt en bedre fremtid for mine barn og meg selv. For oss som er trygge hver dag, er det lett å si at man ikke skal sette barn til verden i en slik situasjon. Men selv om livet blir satt på vent, så er livet allikevel her og nå.  Jeg har også lest at Norge er klaget inn for brudd på barnekonvensjonen, nettopp fordi det er vi som har ansvaret for behandlingstiden. Og derfor blir dette helt uforståelig for meg. Jeg forstår ikke at vi kan ha en behandlingstid som gjør at barn kan bli født inn i landet vårt, lære norsk og få norske venner, bli her til skolestart for så å bli sendt "hjem".

Noe er veldig galt, Jens. For dette er jo ikke noen enestående enkeltsak. 450 barn. Det er omtrent like mange barn som på den skolen hvor mine barn går. Jeg skulle likt å se avisoverskriftene hvis vi sendte en helt skole ut av landet. Men det er jo i praksis det som skjer nå. 450 barn som i vårt rike land er uønsket.

Jeg forstår at vi må ha en grense et sted. Jeg forstår at vi ikke kan ta imot alle, at vi må ha et strengt regelverk og ikke lage saker som skaper presedens for senere saksgang. Men 450 barn forteller at systemet jobber for sakte. Det burde ikke vært mulig i det hele tatt å bli så lenge at man slår rot.

Jeg ber deg innstendig om å snu. Nå. Det er nok, vi vil ikke ha det slik. Kun 27 % av befolkningen er enig med deg her, og i følge VG er 60 % av dine egne også imot denne utsendelsen. Det gir håp. Der det finnes hjerterom, er det som kjent husrom. For som jeg skrev innledningsvis, så trodde jeg virkelig at vi har evne til godhet for de som strever. Det gjør jeg fortsatt. Vi velger de politikerne vi vil ha, selv om noen påstår at vi får de vi fortjener. Disse barna fortjener de som har styrke til kloke valg, og som ser barnas beste.

Men det krever noe. Det krever handling. To tanker i hodet samtidig. Å la 450 små skjebner få bli der de er trygge. Og å sette stopper for en behandlingstid som kun skaper nye offer.

Har du sett små stiklinger om våren, Jens? Har du sett de små røttene som klorer seg fast, uansett vær og vind? Tynne tråder som finner feste. 450 slike små stiklinger skal nå rykkes opp. Har du sett hva som skjer hvis du rykker opp en slik liten stikling, Jens?

Vi snakker så mye om viktigheten av vellykket integreringspolitikk. Da blir det helt bakvendt å sende ut de som allerede har slått rot. La de få stå i fred, Jens, og få røtter som bærer langt inn i fremtiden.

Hilsen
Siri

Paradise 2012, Episode 2

For de av dere som aldri har sett Paradise før, kan det jo være greit med en liten gjennomgang av konseptet. For i kveld, i episode 2, fikk vi som tittere en liten forsmak på det som alle kaller for "spillet". Og når det "spilles", er alt lov.

Tro det eller ei, men Paradise er egentlig ikke en konkurranse i det å være promiskuøs. Eller noen konkurranse om å bli fullest eller dummest eller begge deler på kortest mulig tid. I dagens aviser debatteres det om årets casting egentlig hadde som mål å finne deltakere som hoppet til køys med hverandre fortest mulig. I såfall har castingen vært vellykket så langt. Men det er ikke det som er selve konkurransen.

I enden befinner det seg nemlig en pengepremie. 300 000 kroner til den som klarer å holde seg inne på hotellet frem til finalen. Å komme dit, er omtrent som å spille Tommyball. Reglene endres underveis, det kommer brev som plutselig endrer spillereglene. Men kort fortalt, blir det avholdt en parsermoni i slutten av hver uke. Det er alltid en jente eller en gutt for mye. Den som ikke har en de kan danne par sammen med, må ut.

Dette burde være ukomplisert, men etterhvert gjelder det å danne allianser med de som er sterke, i tillegg til at man må kvitte seg med de sterke før de blir FOR sterke. Og har du først sjekket ut, er det allikevel muligheter for å komme inn igjen senere. Her er hele kjernen. Når noen sjekker ut, kommer nye inn, og nye konstellasjoner blir laget.

At det har vært en pangstart på hotellet, sier gårsdagens hendelser mye om. Rekordtidlig lakenaktivitet gir masse oppmerksomhet, og det gjennomsyrer dagens episode. For alle gutta får vite ganske fort om hva som har skjedd. Det klappes og hoies, og Trønder-Are får masse kred. Litt brydd, ja, men innrømmer at det gir status i guttegruppa. Mens Iselin snakker minst mulig om det. Bare ikke lite nok. Det må da vel være lov å ta en liten nødløgn for å bevare egen integritet, men neida! Ved å prøve å være kryptisk, feies all tvil til side, og voila: Iselin og Are blir kåret til hotellets Barbie og Ken. Men Iselin bedyrer at det ikke skal skje igjen, eller, hun TROR ikke hun kommer til å gjøre mer nå. Fordi hun skal "holde meg litt sånn akkurat der", hva hun nå enn mener med det.

Alina har fått et lite problem. For "spillet" er i gang, blåøyde Dennis vil ha Andreas inn som partner hos Alina, som er partner med Bjørnar. Og siden både Andreas og Bjørnar valgte Alina i går, fikk Alina lov å velge mellom en av dem, som da ble Bjørnar. Men nå har Andreas sovet på solo i natt, og i tillegg fått brev om at han kan få lov til å splitte et par. Og siden Dennis er kompis med Andreas, legger Dennis inn mye energi på å få Alina til å like Andreas mer enn Bjørnar. For Dennis har funnet ut at Bjørnar ikke passer like godt inn i gruppa som alle de andre gutta, og vil ha Bjørnar ut. Derfor instruerer Dennis Andreas slik at ikke Andreas splitter noen av de andre parene.

Om det er lurt av Dennis å spille høyt allerede nå, gjenstår å se. For Alina liker egentlig Bjørnar best. Men  Andreas gjør som Dennis sier, og splitter Alina og Bjørnar. Det viser seg at Andreas har noe lurt på gang. Han og Dennis har nemlig utviklet et hemmelig tegn, slik at de kan få sagt i fra til hverandre hvis de må snakke sammen om noen hemmelig. Så hvis man plutselig kommer på noe som de andre ikke skal høre, legger man armene i kors. Så reiser man seg opp og går. Jeg vet ikke om de har tenkt ut noe lurt som skal hindre de andre i å se at to stykker reiser seg og går, men det får vi sikkert vite i neste episode.

Nok om det. Bjørnar må flytte inn på solorommet. Og der venter det en oppgave på ham. Tommyball er igang. Dette blir fryktelig spennende å følge med på...

Etter en dag som stort sett har bestått av oppmerksomhet rundt Barbie og Ken, samt intrigene for å få skaffet en partner til Andreas, er det igjen kveld. Og denne kvelden får vi atter en gang innsyn i hvordan man løser språkproblemer. Men Trønder-Ken er sliten. Da er det godt når Barbie kommer med følgende forståelsesfulle kommentar:

"Serriøst, er det alt du holder, lissom?"



Sånn sett kan det vel tenkes at castingen ikke har fungert som planlagt. Fortsettelse følger!

Bildet et hentet fra Google. Enhver likhet med forfatteren er utilsiktet, og skulle du ha noen rettigheter (til bildet, obs obs), er det bare å si i fra, så blir det fjernet.

Paradise 2012, Episode 1

Da er endelig programmet vi alle har ventet på omsider i gang. Programmet der vi følger det ypperste - eller yppigste - Moder Norge har å by på. Flott norsk ungdom, som viser hva fremtiden skal bygges på. Ingen skal si at disse ungdommene ikke vet viktigheten av silikon, rettetang og blekemidler. For du får kun ett førsteinntrykk, det er schjempeviktig, lissom. Dessuten er de inkluderende og rause, både med seg selv, samt inni og utenpå andre. Selvfølgelig engasjerer dette. Når TV3 bruker av sitt sendeskjema hele 4 dager i uka, sier jo dette noe om behovet for Folkeopplysning. Men hvem har vel tid til å følge alle episodene, hver dag i flere måneder? 

Sirisverden tar derfor Samfunnsansvar, og vil med jevne mellomrom komme med referater. Dette gjøres kun av Nobelt Hjerte, for å spare Eder Alle for masse tid, samtidig som man holder seg oppdatert. Og skulle det komme noen hull underveis, vil disse øyeblikkelig bli tettet igjen ved første og beste anledning.   

SÅ (trommevirvel) Episode 1:
Iselin vil gjerne bruke alle pengene på silikon, og uttaler at hun fyller opp så mye det er plass til, jo mer, jo bedre. Videre tror hun ikke at det blir sex på hotellet for hennes del, men etter en micropause legger hun til at det mest sannsynlig ikke blir noe første uka, hvertfall. 

Jeg sliter litt med navnene foreløpig, men det er en noe tykkfallen kar der som selv mener at det å være tykk på Paradise kan sammenlignes med å være funksjonsfrisk deltaker på Ingen Grenser. 

Vi møter også en blond trønderherremann som jobber som modell, men han klarer ikke å sjarmere jentene da han er for "glætt". Bortsett fra Iselin, men det er fordi hun er så glad i alt som er blondt, noe hennes fakeblonde hår bevitner til fulle. At hun ikke forstår hva han sier, må vi bare se igjennom fingrene med. Trønderdialekt blir jo kun praktisert av en liten minoritet midt i Norge ett sted, og da er det jo ikke så greit. 

Det må imidlertid legges til at "dyrskuen" også innebar en titt på magemusklene som trøndermodellen etter eget utsagt var veldig fornøyd med, selv om han kun hadde middels selvtillit. 

Det er også en bokstavelig talt særdeles blåøyd ung mann der som i følge seg selv har et enormt drag på damene grunnet sine store blå. Det gjenstår å finne ut sannhetsgehalten i dette, men ser jo at det kunne vært morsomt hvis man klonet disse med hverandre, slik at vi fikk en tykkfallen blåøyd mann med skikkelig vaskebrett og silikon i alle ledige hulrom. 

Avslutningsvis fikk vi se at Iselin og trøndermodellen hygget seg under et laken som overlot lite til fantasien, selv om det var fort gjort. Så fort gjort at man rakk en omgang til. Om det var språkforskjeller inne i bildet vet vi ikke, men kroppsspråk er jo også en fin måte å kommunisere på når man ikke er brukere av samme vokabular. Det ble uansett en meget kort uke med avholdenhet, men er man på TV så er man på TV. For som Iselin så treffende fikk sagt det: 

" Det er så viktig å like det man trives med". 

Og det har hun jo forsåvidt rett i... :)

Bildet et hentet fra Google. Enhver likhet med forfatteren er utilsiktet, og skulle du ha noen rettigheter (til bildet, obs obs), er det bare å si i fra, så blir det fjernet.

Vårslepp

Det snakkes om det i alle kanaler, våren har kommet. Men har den kommet for å bli? Se det er det ingen som kan svare på. Men her i min ringe Casa nytes hvert øyeblikk. Jeg har vært ute i hagen og inspisert alle bed, frydet meg over krokusen som titter opp, funnet nye skudd på jordbærplantene. Jovisst er det deilig!

Dermed ikke sagt at alt går knirkefritt. I hagen går alt av seg selv, overganger er en del av naturens gang, og den skjer hvert år uten synlige protester.

Dette gjelder imidlertid ikke inne. For med vårtegn, sol, og spirer, kommer diskusjonen like sikkert som at vår følger vinter, og høst følger sommer. Faste overgangsriter, minst to ganger i året.

Det er selvsagt påkledning jeg skal frem til her. Jeg har to hovedvarianter her, og dette er et tema hvert eneste år. For er det vårlig ute, så skal man jo ikke ha på mer klær enn høyst nødvendig. Dette er jo forståelig, men jeg sliter med å måtte forklare gang etter gang at det ikke er sommer selv om det er sol. Og jeg truer med det samme som mødre og fedre har truet med i generasjon etter generasjon: Man kan bli syk, få lungebetennlse, sott og tæring, det er farlig å gå ut uten strømpebukse, man kan ikke legge bort lue for da kommer det øreverk, og husk for all del at man ikke kan gå i sandaler, da får man blærekatarr hvis man bare fryser nok på føttene.

Den andre varianten handler om det store vanedyret, som ikke skal endre på noe. Når jeg som mamma ser at gradestokken kryper opp mot 13 varme, da er ikke tiden inne for tykk ullgenser. Men jeg har etterhvert forstått at hvis man først har gått med en varm ullgenser hele vinteren, så er det ikke bare bare å legge den vekk. Det er knyttet sterke følelser opp mot ullgenseren, den har blitt en ekstra kroppsdel. For noen år siden opplevde jeg å måtte sende en av barna til barnehagen i ullgenser og shorts. Ja, du leser riktig. Noe som først så ut til å være ren walk-over til avkommet, men mor vant til slutt. For det ble så varmt at genseren forsvant på dagen. Og da lærte jeg noe viktig:

Du kan ikke ta fra et vanedyr ullgenseren. Vanedyret må selv ERFARE at dette blir for varmt. Og dette har jeg holdt meg til siden. Så når noen prøver seg på en liten diskusjon rundt påkledning, svarer jeg så nøkternt og saklig jeg bare kan: "Ok, du bestemmer. Du er stor nok til å kjenne selv om du blir for varm".

Det funker hver gang. Jeg har nemlig en bitteliten mistanke om at det ikke nødvendigvis handler om akkurat det man har på seg, men mer om ønsket om å bestemme selv. Og uten noen å diskutere med, blir plutselig trangen til å trumfe gjennom egen vilje en smule redusert. Blir det for varmt, må man kle av seg.

Men dette funker altså bare når noen har kledd på seg for mye. Når de står i gangen, på vei til skolen, og det er sol ute, og lue og hansker og vanter er borte vekk, da skal det godt gjøres å finne gode argumenter. For de har jo rett, det er jo varmt ute. Så hva er det egentlig jeg maser for?

Jeg husker jo også selv hvordan det var. Vårsleppet. Følelsen av frihet, om færre klær, og sko man kunne løpe fort-fort-fort i. Jeg husker også et par platåsko jeg hadde arvet av mine kusiner, platåsko som hadde stått og fristet i skapet hele vinteren igjennom. Og formaninger fra min egen mor om å ikke gå uten strømpebukser. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen, for sammen med platåskoene, type lysebrunt skinn ala 70-tallet, fulgte det med de vakreste knestrømpene verden hadde sett, hvertfall i min verden. Brede striper i rødt og hvitt, og øverst, rett under kneet, en rød kant med sorte, store stjerner.
Jeg snek de på, og gikk ut.

Ikke søren om det var kaldt. Ok, det var kaldt fra kneet og opp til kanten på shortsen, jeg husker jeg hutret, og bedyret for meg selv at det alldeles ikke var kaldt, gåsehuden på lårene var ingenting å bry seg om. Og platåskoene var ikke egnet til å løpe i, men jeg hadde aldri følt meg så vårlig og så fin før. Jeg lekte boksen-går med de andre ungene i gata, selv om fottøyet var totalt ubrukelig til dette formålet, og tok et par æresrunder i platåskoene mine og de vakre knestrømpene for å være helt sikker på at de andre så meg.
Men ikke søren om jeg frøs.

Jeg vet ikke helt om det er slik at man egentlig blir syk av å gå i litt for tynne klær når våren endelig kryper frem. Jeg har aldri blitt det. Og om dette er et råd voksne bruker på samme måte som at man ikke skal spise før man bader, det vet jeg heller ikke. Men jeg vet èn ting:

Ingenting gir mer vårfølelse enn et par sko som har ventet på deg hele vinteren. Og et par knestrømper verden ikke ville sett under et sett med bukser og stillongs.

Og ullgenseren?
Den har jeg pakket bort :)